Manuskript-og Librarsamlingen har fått sitt navn fra de to hoveddelene som samlingene våre består av, nemlig manuskripter (eller håndskrifter) og sjeldne bøker (latin «libri rari» > Lib. Rar. = Librar). Skillet mellom de to kategoriene plasseres ved Johann Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten (eller «typografi») i 1439. Likevel hevdes det første århundret etter denne oppfinnelsen som barndommen for trykkeriet, og de veldig sjeldne og meget verdifulle utgivelsene fra denne perioden kalles for inkunabler (fra latin incunabila, dvs. «vugge») eller paleotyper (fra de greske ordene paleos, dvs. «gammel», og typos, dvs. «(skrift-)tegn».
Man kan forvente at denne kategorien av skriftkulturen har i seg noen tekniske kjennetegn, men det er ikke sant når det gjelder inkunabler. Begrepet er helt konvensjonelt og ble for første gang brukt av den nederlandske humanisten Adriaen de Jonghe (eller Hadrianus Iunius) for å referere til begynnelsen av trykkekunstent på en lyrisk måte: inter prima artis typographicae incunabila, dvs. «printerkunstens første barndom» – det var Hadrianus Iunius som foreslo som slutten for denne perioden den 31. desember 1500.
Hvis man likevel vil fastslå noen særtrekk i utgivelsene som ble kalt for inkunabler, kan man peke på bruk av håndskrift for å dekorere de store initialer ved marginer av hovedteksten, samt miniatyrer; eller de mangelfulle opplysninger om publiseringsdato og –sted i paleotypene. Delvis på grunn av disse kriteriene og delvis på grunn av samlernes interesse blir noen ganger end-datoen for inkunabler forlenget til 1520 eller 1540. Disse utgivelsene mellom 1500 og 1540 er også kalt «post-inkunabler».
Den største samlingen av inkunabler og post-inkunabler i Norge finnes på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Spesialsamlingene i Bergen har også en viktig inkunabel-samling. I 2007 publiserte Universitetsbiblioteket i Bergen katalogen av de da kjente inkunabler i samlingene våre. Katalogen kan konsulteres her.
Forfatteren, Jan-Olav Gatland, inkluderte ikke post-inkunabler i denne katalogen, men listet fire slike utgivelser som kom til Bergen på samme tidspunktet som én inkunabel fra Deventer i Nederland. Dette stedet er faktisk hvor de fleste av våre inkunabler og post-inkunabler har blitt utgitt. Forholdet mellom Bergen og Nederland i senmiddelalderen kan godt forklare dette. Den hanseatiske fortiden gjelder også for de fire tyske utgivelsene i samlingene våre, men det er også verdt å notere at halvparten kommer fra Bayern, hvor det per i dag finnes den største samlingen av inkunabler i verden.
Dessuten har vi to inkunabler og en post-inkunabel som kommer fra Strasbourg som i dag er en fransk by, men som var et viktig senter (både kommersielt og kulturelt) i Det tysk-romerske rike. I lokalhistorien fortelles det at det var Joannes Mentelin fra Strasbourg som var den ekte oppfinneren av typografien, og at det var fra ham at Gutenberg lærte trykkekunsten (Gutenberg var opprinnelig gullsmed).
Sist, men ikke minst må man nevne den eldste trykte boken på Universitetsbiblioteket vårt, Biblia Latina, som ble utgitt i Venezia i 1476. Venezia er stedet hvor det største antall av inkunabler med kjent proveniens kommer fra. Enda viktigere er at utgiveren var Nicolaus Jenson, som gikk i lære hos Johan Gutenberg i Mainz og som ble kjent for sine vakre bøker. Det er også ganske interessant at vår eldste inkunabel er en Bibel, og som Gutenbergs Bibel markerer begynnelsen av den moderne typografien.
Det er dessuten tilfelle at interessen til både de opprinnelige eierne av inkunablene og samlerne som begynte å katalogisere disse tidligste trykte utgivelsene var fokusert på religiøse og litterære verker. Dette gjenspeiles i samlingen vår også: 5 av de 7 inkunablene som Gatland inkluderte i katalogen har religiøse temaer, mens én inkunabel og 3 av de 4 post-inkunablene som nevnes i den samme katalogen inneholder antikk poesi på latin.
Den fysiske formen av denne katalogen ble forberedt av bokbinderen vår, Pedro Vásquez, som har fortsatt å interessere seg i paleotypene og som har funnet flere post-inkunabler i samlingen vår.
Dessuten har vi også identifisert to sider av inkunabler som var registrert blant fragment-samlingen av middelalderske manuskripter. Se HER og HER). Og nylig fikk vi to inkunabler-fragmenter fra det gamle arkivet ved Geofysisk institutt.
Vi kan sikkert vente oss flere overraskelser i fremtiden, men det er også fortsatt mye forskningsarbeid å gjøre med de små, men verdifulle inkunablene våre, som for eksempel å studere typeskrifter. Denne typen studier er en del av faget som kalles for paleografi, dvs. teknikk og læren om gamle skriftarter. Men vi kan skrive om paleografien og de relevante skattene på Manuskript- og Librarsamlingen ved en annen anledning.
