160 år siden Bjørnstjerne Bjørnson ville rive Ole Bull ut av sengen

Fiolinisten Ole Bull (1810-1890) forlot Bergen i ungdommen fordi han mente at byen manglet forståelse for talentet hans. Han levde siden et omflakkende liv i inn- og utland, men var likevel ofte tilbake i hjembyen. Her ble han alltid entusiastisk mottatt. I 1850 var han hovedmann bak stiftelsen av Det Norske Theater i Bergen, og i 1857 inviterte han Bjørnstjerne Bjørnson til byen som teaterdirektør samme sted.

Bjørnson i Bergen

Den unge Bjørnson spilte snart en aktiv rolle i byen – først som teaterdirektør, deretter også som avisredaktør og politisk agitator. På grunn av dette ble han en populær mann i byens lavere sosiale lag, men ganske upopulær i byens bedre borgerskap.

På tross av misnøyen i borgerskapet, ble Bjørnson i 1859 likevel valgt til leder av Bergens 17. mai-komite. Bjørnson gikk derfor med Bull i spissen for byens 17. mai-prosesjon, og holdt deretter en svært så populær 17. mai-tale på Engen.

Etter talen ble det arrangert en matine i Komediehuset på Engen til inntekt for reisingen av en statue av stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie.

Matineen

Under matineen fremførte mange av byens sangkor «nasjonalsinnede» sanger. Til forestillingen hadde også Bjørnstjerne Bjørnson diktet en ny sang, kalt «Vi nordmænd vil synge for Norge en Sang». Dette var førsteutkastet til sangen som senere fikk tittelen «Det ligger et land mot den evige sne». Både under prosesjonen, talen på Engen og fremførelsen av den nykomponerte sangen, møtte Bjørnson stor jubel fra de fremmøtte bergenserne. Dette skal ifølge Peder Blytt, teaterstyrets leder og Bulls gamle uvenn, ha fått Bull til å føle seg både sint og forbigått. Og, da det endelig var Ole Bulls tur til å opptre, hadde den kjente fiolinspilleren forsvunnet.

Ole Bull er sur

Årsaken til at Ole Bull forsvant, var etter sigende den at han ikke likte at Bjørnson hadde blitt så populær. I alle fall forteller historien at Bull hadde gått hjem, og fra sitt faste gjesteværelse hos madam Grevle i Vaskerelven meldte han seg syk og nektet å opptre.

Etter å ha sendt bud etter Bull flere ganger, skal en opprørt Bjørnson ifølge Blytt ha ropt: «…Han [Bull] er ikke mer syg end jeg, nu har jeg sendt det tredje Bud afsted, og kommer han ikke da saasandt jeg lever, går jeg selv og henter ham. Om jeg saa med mine Næver skal rive ham ud af Sengen. Spille skal han, han skal ikke holde mig og publikum for Nar».

Bull og applausen

Blytt, som var en gammel samarbeidspartner av Bull, kjente godt til fiolinistens nykker. Han skal da også ha uttalt ganske så sarkastisk at Bull i lengden aldri ville klare å holde seg unna den jubelen han ville få på 17. mai. I samme øyeblikk som Blytt uttalte ordene, hørtes da også «en bragende Aplaus, det var som Huset skulde styrte sammen. Det var Ole Bull med sin Violin traadte inn paa Scenen…»

En sang som bevis

Episoden mellom Bjørnson og Bull er omtalt mange steder. De fleste kildene hevder også at Bjørnson var den egentlige organisatoren både av 17. mai-feiringen og den omtalte matineen, mens Bull bare opptrådte som fiolinist. Enkelte bergenspatrioter har likevel prøvd å renvaske bergenseren Bull i forhold til «utlendingen» Bjørnson. Lokalhistorikeren Gustav Brosing, for eksempel, bruker sangen «Vi nordmænd vil synge for Norge en Sang» som «bevis» for at det var Bull som organiserte matineen, mens Bjørnson kun var sangskriver og taler. Brosing og flere andre avskriver derfor hele historien med at Bull gikk hjem og la seg som et utslag av den beryktede bergenske sladderen, iscenesatt av Bulls gamle fiender, deriblant Peder Blytt.

Vårt største «Festøieblik»

Uansett hva som skjedde under 17. mai-feiringen i 1859, så kan ikke dette ha virket minneverdig inn på Bull og Bjørnsons videre forhold. Da Ole Bull ble begravet i 1880 holdt nemlig Bjørnson en vakker gravtale, hvor han blant annet sa:

«Ole Bull ble det første og største Festøieblik i dette Folks Liv, han gav os Selvtilid, det største, som den gang kunde giveds os.»

(Kilde: Bjørn-Arvid Bagge: En Velsignet søttendes. Historien og historier om den bergenske 17. mai-feiringen. Bodoni forlag. Bergen 2014. )

Her kan du se Bjørn Arvid Bagge fortelle mer om denne historien: