Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang.
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se På Høydens debattregler her. God debatt!
Morgenen den 17. mai 1821 mottok Christian Magnus Falsen et anonymt trusselbrev i porten i sin gård i Christiania. I brevet ble han truet på livet!
Deres Sygdom skriver sig fra Gift. over
To Maaneter var dette tiberedet, men Porti-
-onen var for liden. Det skede, der, hvor de
mindst ventede det. jeg vil haabe de kom-
mer dem heraf, men tag dem nøje iagt, da
samme lumske Gift blandere atter paa et an-
det Sted ved Opvartere er dem bistemt.-
Gud være med dem.
Laav i min Port om Morgenen, den 17 mai 1821
Hvorfor truet noen å forgifte Falsen, en av grunnlovens fedre? For å nøste i denne saken må vi gå tilbake noen måneder.
I slutten av januar 1821 reiste Falsen fra Bergen til Christiania for å representere Bergen på Stortinget. Dette viste seg å bli en vanskelig periode i hans liv. Det bygget opp til storm! På Stortinget satte han seg imot både bøndene og embetsmennene i en rekke saker, og ble etter hvert fremstilt som en overløper som gikk den svenske kongens ærend.
I debatten om avskaffelsen av den norske adelen og gjeldsoppgjøret til Danmark endret han posisjon til støtte for kongen, og dette bidro til at han ble stadig mer upopulær blant opposisjonen. Falsens holdning var at Stortinget burde gå forsiktig frem for å sikre den norske grunnloven. Det var urolige tider på kontinentet. Han fryktet krig og at Norge skulle tilintetgjøres som selvstendig nasjon. Opposisjonen hevdet derimot at det var Falsens hensikt å gjøre kongen, Carl Johan, til motstander av i Norges konstitusjon. For dem var den indre fienden farligst!
I april skrev derfor representanter for opposisjonen «at der in publico var megen Misfornøielse over de hemmelige Conferencer, som Medlemmene af den danske Opgjørs-Komite og Adelskomiteen havde haft med Staholderen.» Falsen ble rasende og angrep opposisjonen. Han ville ha seg frabedt anklager om å spionere for kongen. Han truet med å forlate Stortinget hvis ikke beskyldningene ble trukket tilbake.
I månedsskiftet april/mai gikk Falsen og resten av «den sorte komité» gjennom statsrådsprotokollene. En rekke uregelmessigheter ble oppdaget, og finansminister Herman Wedel Jarlsberg ble tiltalt for å være ansvarlig for at staten hadde tapt masse penger. Han ble stilt for riksrett i 1821, men ble frifunnet året etterpå. Wedel tilga aldri Falsen.
Det Norske Nationalbladet var et talerør for opposisjonen. I 1821 rettet avisen en rekke angrep mot Falsen. Den 10. mai ble det trykket hele tre utgaver der han ble hetset på det groveste. I en av artiklene stod det at han hadde forlatt sin «stolte Ganger Trofast og laant Gampen Lurifax». Agitasjonsskriftet fra 1814, der han hadde svartmalt unionen med Sverige, ble også trykket i den hensikt å vise kongen Falsens «sanne ansikt».
Falsen reagerte på innleggene i Nationalbladet med sinne, og det hele endte i et stygt munnhoggeri med en av de andre Stortingsrepresentantene. I juni fikk Falsen innvilget støtte fra regjeringen til å forsvare seg mot Nationalbladets injurierende innlegg, og avisen ble senere samme år lagt ned etter en sak om majestetsfornærmelse.
Utgiver av bladet, Hans Abel Hielm, nektet å oppgi forfatter av artiklene om Falsen. Det kom etter hvert frem at det var broren, regjeringsadvokat og opposisjonsmann Jonas Anton Hielm, som hadde skrevet artiklene. Hielm ble dømt til landsforvisning, men straffen ble etterpå redusert til bot. Han ble avsatt som regjeringsadvokat og høyesterettsadvokat i 1822.
På Stortinget i 1821 hadde Falsen fått flere viktige roller i ulike komiteer, og etter hvert ble han også valgt som stortingspresident. Han hadde det så travelt at han ikke rakk å delta på alle møter. Han slet med hoftegikt, og i midten av mai ble smertene så store at han ble behandlet med «spansk flue». Han var mye fraværende fra Stortinget, og måtte kjøres frem og tilbake siden han knapt nok klarte å halte over gulvet. Arbeidspresset og de stadige konfliktene ført til at helsetilstanden ble forverret.
Det var i denne perioden at Falsen fikk drapstrusselen. Trusselen var en advarsel, personlig i sin karakter. Den anonyme avsenderen var ute etter å skremme en syk mann. Falsen ba politiadjutant Schønberg undersøke om en viss forpakter ved navn Niels M. Midgaarden, «kjøber mistænkelige Sager eller har Omgang med berygtede Personer.» Mistanken har altså vært rettet mot en bestemt person, men videre opplysninger mangler. De fant trolig aldri ut hvem den skyldige var.
Fredag den 10. august, et par uker før Stortinget ble oppløst det året, ble en ny trussel fremsatt mot Falsen. Det ble funnet en kunngjøring oppslått på døren til Vår Frelses kirke i Christiania:
Til Publikum! Hvorlænge skal Norge taale at behandles som nu? Storthinget kunde redde Landet; men det skeer ikke formedelst Kjæltringerne Falsen, Knudssøn og Heidermann med deres nedrige Haandlangerer. Hva hjælper det, at der er 15 à 16 brave Mænd i Thinget, naar de Slette have Overmagten og ville ødelægge Landet. Den 19de om Aftenen besøger vi dem.
Det var igjen tomme trusler, ingen lynsjemobb møtte opp hos Falsen den 19. august 1821. Denne trusselen var imidlertid svært forskjellig fra den forrige. Falsen, Knudssøn og Heidermann blir omtalt som kjeltringer og landssvikere. Trusselen var klart politisk i sin karakter. Den viser den tilspissede karakter som konflikten mellom partene på Stortinget etter hvert hadde fått.
De siste årene hadde, som trusselbrevene og angrepene mot Falsen viser, vært turbulente. Falsen drømte om et roligere liv og flyttet i 1825 tilbake til Bergen som stiftamtmann. Men den nye tilværelsen ga ikke roen han drømte om: han ble fremdeles sett på av mange som politisk agent for kongen, og den 17. mai året etter ble han igjen utsatt for en ubehagelig episode.
Grunnlovsdagen i 1826 ble markert med en stor folkefest i Bergen. Det gikk imidlertid rykter om at Falsen og andre i byen ønsket ta fra folket gleden over feiringen. 17. mai-feiringen i Christiania i 1824 hadde vært en katastrofe. Carl Johan hadde vært negativ og fått Stortinget til å avlyse sine festplaner. Det viste seg umulig for Falsen å unnslippe fortiden. Hans rykte som festbrems hadde nådd Bergen. Avgangsklassen ved Bergen Katedralskole bestemte seg derfor for å spille ham et puss. Først planla studentene å knuse noen vindusruter i hans bolig, men de endte heller med å synge den uoffisielle nasjonalsangen fra 1820, «Sønner af Norge», utenfor hans hjem på Klosteret.
Noen av studentene ble nervøse for at handlingen skulle få konsekvenser for deres dimisjon til universitetet, siden Falsen også var en av skolens tilsynsmenn. Falsen ble riktignok litt irritert over «konserten», men det mest sårende var at studentene kunne tro at han ville straffet dem på den måten. Begivenheten gikk også utover Falsens sønn Enevold, som ble beskyldt for å ha angitt en av studentene, Ludvig Kristensen Daae, i sammenheng med 17. mai-konserten. Da klassen skulle skrive stil om begivenhetene, ble Enevolds stil, som støttet kongens syn på feiringen, slaktet av medelevene i den grad at det gjorde skandale i Bergen.
Falsen var utvilsomt omstridt. Han hadde et hissig gemytt, og var viljesterk som politiker, embetsmann og skribent. Han var ikke nådig mot sine motstandere og skaffet seg mange fiender. Jacob Aall omtalte ham på følgende måte i 1814: “Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barsk hans Mine i Forsamlingen.”Aall modererte imidlertid senere sin omtale av Falsen: «den Miskjendelse for hvilken den Mand har været udsat, som la ligesom den første Grundsten til Norges Grundlov.» [i]
Falsens historie er ikke den mest lystige. Hans senere liv var preget av sykdom og motstand. Samtidig var han en elsket familiemann og kjent for å være vennskapelig og sosial utenfor politikken. Han vil forbli husket som Grunnlovens far, foreviget i sentrum av det berømte maleriet «Eidsvold 1814», som i dag henger i Stortingsalen.
Et par spørsmål gjenstår: Var det Niels M. Midgaarden som truet Falsen på livet den 17. mai 1821, og i tilfelle hvorfor? Vi har forsøkt å spore «lappen» til politiadjutant Schønberg blant Falsens etterlate papirer, men har så langt søkt forgjeves. Er lappen blitt borte, eller har det blitt flyttet til en annen samling et annet sted? Hvordan kan vi best arbeide for at disse kildene i fremtiden blir tilgjengelige for brukere og lenket sammen? - Det får bli en annen historie.
Aall, Jacob, red. (1832-36). Fortid og Nutid: Et hæfteskrift: 27-29, Vol.3. Her finnes sitatet der Aall endrer sin omtale om Falsen.
Aall, Jacob. Jacob Aals Dagbog. I Nielsen, Yngve (red.) Bidrag til Norges Historie i 1814: Afhandlinger og Aktstykker. 1882. Den norske historiske forening. Christiania.
Bagge, Bjørn-Arvid (2014). Den tidlige Bergenske 17.mai-feiringen. I Bergens Historiske forenings Skrifter, nr. 109. Bergen.
Det Norske Nationalblad, 1821.05.10. Christiania. Tilgjengelig online hos Nasjonalbiblioteket.
Hommerstad, Marthe (2015). Christian Magnus Falsen. Stridsmannen, Cappelen Damm. Oslo.
Stortingets Efterrettninger (1821). Her finnes sitat der representanter for opposisjonen kritiserer Falsen i april 1821 (128f).
Stortingsarkivet. Christian Magnus Falsen – «Grunnlovens far». Sist oppdatert 18.12.2017. Tilgjengelig 21.5.2019.
Østvedt, Einar (1945). Christian Magnus Falsen: linjen i hans politikk. Aschehoug. Oslo. Tilgjengelig online hos Nasjonalbiblioteket. På side 502 henviser han til drapstrusselen som ble lagt i Falsens port. Østvedt henviser til en avisartikkel som overlærer J. A. Schneider skrev om det som fantes i Falsens etterlatte papirer i UB sin manuskriptsamling på begynnelsen av 1900-tallet (Ms-507). Vi har ikke klart å finne originaldokumentet i samlingen.
Manuskriptsamlingen, Ubb-ms-0178-d-10. Trusselbrev til Christian Magnus Falsen 17. mai 1821. Manuskript- og librarsamlingen, Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
Motzfeldt, Peter (1888). Breve og Optegnesler af peter Motzfelt: med Forfatterens Portræt og hans Biografi af Udgiveren. Gyldendal. København. Refererer til munnhoggeriet på Stortinget (s. 299) og trusselen mot Falsen og flere andre stortingsmenn i august 1821 (s. 379).