"1972 utvidet demokratiet"

Folkeavstemningen om norsk EEC-medlemskap førte til styrket demokrati både i innhold, ved økt politisk bevissthet, og i bredde, ved aktiv deltakelse. Det hevdet Tostein Hjellum, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, da han holdt sitt innlegg under konferansen “Folkeavstemninger”, torsdag 20. oktober.

Forskningen på folkeavstemningen i 1972 er preget av delanalyser av hvem som stemte hva og hvorfor. Et makroperspektiv mangler, noe Hjellum nå prøver å bøte på ved å betrakte 25. september 1972 som en historisk dato i det norske demokratiets historie. For å underbygge sin påstand, lister Hjellum opp fem argumenter, blant annet at medlemskapsstriden rev opp et fastfrosset og lite representativt partisystem.

– Nye partier og partiallianser oppsto i kjølvannet av 1972. Venstre og DNA opplevde dramatiske, indre splittelser. Enda en demokratisk effekt av 1972, er at avisene løsrev seg fra partiene og erklærte seg redaksjonelt uavhengige. Dette skjedde særlig med de gamle Venstre-avisene, som Bergens Tidende.

– Men førte 1972 til et mer representativt partisystem?

– Det mener jeg. Like fullt ble folkeavstemningen i 1994 en blåkopi av 1972. Eliten hadde lite lært siden sist, de trodde at 1972 var en overgang, og så ikke dybden i det folkelige engasjementet. De tok en stor sjanse ved å arrangere folkeavstemningen i 1994. Folket på sin side hadde lært – at demokrati er mulig.

– Og hva kan man trekke ut av dette, med tanke på en mulig framtidig folkeavstemning om norsk EU-medlemskap?

– 1972 og 1994 viser at folket er for uregjerlig til at eliten vil våge å slippe en ny debatt løs uten noen former for garantier. Man vil gjerne ha folkeavstemning, så framt man vet at man selv kommer til å vinne.

Økt politisering

Hjellum tror at hans perspektiv på folkeavstemningen i 1972 kan være omstridt, for mange som forsker på 1972, var selv aktører og har sine bestemte oppfatninger om striden ut fra sin egen rolle den gangen.

Han nevner flere argumenter til støtte for sitt syn på 1972 som demokrati-utvidende. Striden førte til en dypere forståelse av selvråderett og folkesuverenitet, som ble grunntemaene i debatten, og også samlende for nei-siden. Folkeavstemningen var videre et uttrykk for direkte demokrati, etter en lang og informert debatt. Et annet poeng er den brede folkelige deltakelsen, hvor de politiske elitene kom mer og mer på defensiven.

– Vi opplever en økt politisering, for første gang blir politikk et legitimt tema i nær sagt alle relasjoner. Den skjulte disiplineringen lettet, vi opplever et oppbrudd fra den åndelige konformiteten som den kalde krigen hadde skapt.

Oppbruddet kom ikke minst blant yngre velgere, som virkelig mobiliserte i 1972. I alderen 20 til 27, stemte 61 prosent nei til EEC-medlemskap.

Dette fører oss over til siste poeng i Hjellums argumentasjonsrekke: Striden ble et antiautoritært opprør, en kamp mellom folket eller ”grasrota” på den ene siden, eliten på den andre, en kamp som ”grasrota” vant. Selve denne terminologien ble introdusert i 1972.