Spesialsnop: Woodstock & Stonewall: To 50-årsjubileum

For femti år siden var New York i USA åsted for to begivenheter som har preget ikke bare de som var til stede, men også generasjonene som vokste opp på 1970- og 1980-tallet. Samtidig blir de også i dag sett på som referansepunkter for ungdomsopprør og identitets- og frihetskamper. Vi snakker om Woodstock-festivalen og Stonewall-opprøret.

Den første var en rockefestival som fant sted den 15., 16. og 17. august 1969 og samlet 500.000 mennesker rundt mottoet «Three Days of Peace, Music and Love»; det andre blir sett på som én av de utløsende faktorene til den moderne homokampen.

Et revolusjonært tiår

Disse to hendelsene markerer slutten av et tiår som har blitt sett som revolusjonært når det gjelder individuelle, sosiale, politiske og kulturelle friheter. Denne revolusjonære ånden er ikke irrelevant i forhold til den økonomiske blomstringen i den vestlige verden etter rehabiliteringsperioden i den første etterkrigstiden på 1950-tallet. Den økonomiske veksten ga bedre forhold til individer for å utrykke misnøye mot sosial urettferdighet og fortidens rigide moralske grenser. På både det personlige og det kollektive nivået burde fred og kjærlighet være fremover avgjørende for menneskers valg og strategier.

Som ofte eller var det ungdommen som var i fronten av bevegelsene som karakteriserte 1960-tallet, både i Den latinamerikanske blomstringen og i reaksjonene mot Vietnamkrigen og støtten til Våren i Praha i 1968. Kunsten har alltid vært en av de viktigste kanalene for ungdom for å utrykke seg, og det var ikke annerledes i denne epoken: rockemusikk og The Beatles; New Hollywood og «Bonnie and Clyde»; psykedelisk kunst og stoffer; hippiemoten og mop-top hårklipp. Woodstockfestivalen var det mest talende utrykket for denne generasjonen og fortsetter å bli feiret av de som husker den, av de som vokset opp under dens innflytelse og historiske betydning for musikk, kultur, samfunn, og identitet.

Egne utstillinger

På Universitetsbiblioteket og spesialsamlingene finnes det rikelig med materiale som vitner om både epoken og festivalen: filmer og vinylplater; bøker og aviser; bilder og håndskrevne notater fra de som opplevde de sosiale bevegelsene på 1960- og 1970-tallet. På grunnlag av dette materialet kuraterte Pedro Vasquez fra Manuskript- og Librarsamlingen utstillingen som markerer Woodstock-jubileet på Spesialsamlingenes lokale på HF-bygget, som en velkomst til det nye akademiske året for både nye og eldre studenter og for kollegaer på Universitetet i Bergen.

Samtidig har Vilde Molven fra Skeivt arkiv kuratert tre utstillingsmontre som en markering av Stonewall-opprøret. Stonewall Inn var en bar som lå i Christopher Street i New York, hvor de fleste besøkende og ansatte var LHBT-personer. Baren ble ofte raidet av politiet, og 27. juni 1969 ble den raidet for andre gang det døgnet. Men istedenfor å forlate baren slik de pleide når politiet kom, stilte gjestene seg heller opp utenfor, for nå hadde de fått nok. Etter hvert ble de så mange der ute på gaten at de klarte å barrikadere politiet inne på baren – i hele tre dager holdt de stand utenfor. At de skeive ikke lenger fant seg i å bli trakassert, men slo tilbake, vakte stor oppmerksomhet. Opprøret regnes på mange måter som starten på den moderne homokampen, og minnesmarkeringer ble etter hvert til Pride-festivaler, som nå feires verden over.

Molven og kollegaene våre på Skeivt arkiv har funnet frem fra arkivet dokumenter, bilder og gjenstander som kan gi et bilde på hvordan det var å være skeiv i Norge på 60-tallet. Straffelovens §213, som forbød sex mellom menn, var fremdeles i bruk, og mye av arbeidet for å avskaffe denne ble gjort på 60-tallet.

I utstillingen vises også foto fra markeringer i Norge opp gjennom årene, inkludert fra den aller første markeringen i Oslo i 1974, og foto fra Oslo Pride 2019. Materialet i Skeivt arkiv som er knyttet til dette viser engasjementet som har vært opp gjennom årene.

Utstilt er blant annet gitaren til den bergenske aktivisten Siri Kvalheim (1960-2018), som hun brukte i flere marsjer og demonstrasjonstog. På gitaren er det limt på mange sangtekster og kamprop. Disse kan vi bruke for å trekke linjene fra de amerikanske samfunnsrevolusjonene på slutten av 1960-tallet til den begynnende norske kampen for skeiv frigjøring, gjennom 50 år med motstand, feiring og kjærlighet til den verdensomspennende Pride-feiringen vi kjenner i dag.

Brukte språket

Sist, men ikke minst bidro Kristin Kjos til utstillingen med sedler fra arkivene til Språksamlingane som viser innflytelsen av 1960-tallets opprør i det norske språket. Kristin forklarer:

— Ungdomsopprøret på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet førte med seg ny språklig bevissthet. Å bruke dialekten fra hjemstedet sitt, ble en viktig identitetsmarkør og en del av kampen om å ta makten fra borgerskapets etablerte normer. Det å skrive tilnærmet dialekt eller nynorsk ble et bevisst politisk virkemiddel.

Ungdommen viste også sin forakt for borgerskapet og foreldregenerasjonen ved å kutte den høflige tiltalen «De» og «Dem», og titulerte fornemme fedre, bankdirektører og rederfruer med «du», som hvilken som helst mann i gata.

Nye fremmedord som hippie, «piis» (peace) og batikk, kom inn i hverdagsspråket vårt. Samtidig ble det en ny bevissthet rundt eksisterende begreper som «moder jord», «grønn filosofi» og «økologisk jordbruk».

Frihet til å tale dialekten eller språket vårt, er en rettighet som vi i dag ser på som en selvfølge, men som for 50 år siden ble latterliggjort og sett ned på i det offentlige rom. I dag kan vi takke ungdomsopprørets ideologi for at vi alle kan bruke dialekt - språket vårt – som en selvfølgelighet på TV og i radio, i skoleverket og på kontoret, uten en gang å være stolte av det.