Det er trangt om plassen i kjelleren på Høyteknologisenteret. Her - i et kollektiv på 40 kvadratmeter, holder fiskene hus. I et antall som tilsvarer en mellomstor norsk by.
Vi befinner oss i bioblokken på Sars-senteret, oppkalt etter pionerene og marinbiologene Michael og G.O. Sars. En av forskningsgruppene i blokken går under navnet Becker group og ledes av tyskeren Thomas Becker. Han har blant annet studert ved prestisjetunge MIT. Siden 1999 har han ledet oppbyggingen av en sebrafisklab på Sars som består av, foruten mange tusen fisker, 8 forskere og 4 teknikere.
Forskningsgruppen bruker sebrafisken som modell for å oppdage gener og studere hvordan netthinnen og sentralnervesystemet utvikles hos fisken. Forskningen har som formål å finne ut hvilken funksjon de enkelte genene og proteinene har, og hvordan de virker inn på hverandre. Slik kunnskap vil gi grunnlag for en ny forståelse av biologiske prosesser, og denne forskningen vil kunne føre til nye muligheter for forebygging, diagnose og behandling av viktige sykdommer, som for eksempel kreft i fremtiden.
Like gener
Men hvorfor sebrafisk?
- Sebrafisken har et genom som er veldig likt menneskets. Selv om det er 450 millioner år med evolusjon mellom oss, har vi gener som er helt like. Det betyr at disse genene er svært viktige for artens eksistens, sier Thomas Becker.
Han løfter ut et lite glass fra et varmeskap.
– Disse ble født i morges.
Vi kan se noen svarte prikker. Gjennom mikroskopets to linser får vi se mer. Noen tre timer gamle sebrafisker dirrer i den transparente væsken. De ser mer ut som runde, mønstrede klinkekuler.
Transparente fisker
Ut av labben går turen videre til ”Screening room”. Inne i det bekmørke rommet sitter fire forskere med pipetter i hendene og øyne i mikroskoper. Det eneste som lyser, er noen prikker på glass med transparent væske. Sebrafiskene er gjennomsiktige når de er små, og det gjør det enklere å følge utviklingen. De legger også transparente egg. På den måten kan fiskens utvikling følges hele veien fra de minste embryoer til voksen fisk. Beckers laboratorium har utviklet en metode for å se genenes aktivitet ”live” i sebrafisken ved å bruke nettopp selvlysende proteiner som markører.
- Her settes fisken inn med et gen fra maneter. Det er et gen som lager et selvlysende grønt fargestoff. Slik kan vi letter følge utviklingen inne i fisken. Det selvlysende proteinet kan lages i musklene, øynene, nervesystemet, alt etter hva du ønsker å se på, sier Becker.
Sebrafisk bedre enn mus
Sebrafisklaben er utstyrt med tre beholdere langs veggen som inneholder brunt boblende vann. Det er mat. På gulvet i hjørnet av laben står apparater til å rense vannet som kommer inn i laben.
- Vi må ha stabilt, godt vann. Du kan jo tenke deg hva som hadde skjedd hvis vi fikk noe dårlig vann inn her. Seks års arbeid kunne blitt ødelagt, sier Becker.
Sebrafisken har blitt et yndet forsøksdyr. Becker fremholder fordelene med at fiskene trenger liten plass, dessuten har de kort reproduksjonstid. Mens mus føder få avkom, kan sebrafisken produserer mange hver uke.
- Musene reproduserer dessuten bare i perioder av året. Sebrafiskene begynner å reprodusere allerede ved tre måneders alder. Det er mer effektivt og billigere enn å bruke mus. Hvis vi skulle brukt mus, måtte vi lagt beslag på hele bygningen og ansatt mange flere folk. Nå har vi fire teknikere til å passe på en lab med 25 000 fisk.
Sebrafisklaben på Sars-senteret tjener ikke bare forskere i Bergen. Forskere fra hele verden kommer innom, og kontiunerlig er det to-tre forskere på besøk her, som tar i bruk sebrafiskene til sine formål. Det kan være for å se på hjertet, buken eller andre funksjoner på fisken.