Prorektorkandidat Broch-Dues kronikk ble jeg kjent med etter at mitt leserinnlegg ble sendt inn til På Høyden.
Ut ifra svaret til rektorkandidat Atakan konstaterer jeg at Team Atakan er på linje med Team Olsen når han slår fast at ”Vi er helt avhengig av at våre flinke forskere trekker inn eksterne midler”. Men hva vil dette si i praksis?
Det er bra å få avklart at det ikke er en prinsipiell forskjell mellom rektorteamene i en så viktig sak. Det er likevel grunn til å spørre om team Atakan ikke har noe mer konkret å stille opp med enn ”å være mer proaktiv som rektorat” for å hente inn økte forskningsmidler. Det ville jeg forvente av et hvert rektorat. Spørsmålet er hvordan rektorteamene konkret vil stimulere til å hente inn eksterne forskningsmidler? I den sammenhengen kan en merke seg at
Team Atakan i sitt svar til spørsmål i På Høyden om dekningsbidraget fastholder at de høye sentrale kostnadene ved eksternfinansierte prosjekter er riktige. At Team Atakan kobler dekningsbidraget mot RBO-midler synes søkt da disse midlene uansett blir ført tilbake til instituttene, i alle fall ved Det Matematisk-Naturvitenskapelige fakultet.
I sitt svar til undertegnede skriver Atakan: ”Det Broch-Due fremhevet i sin kronikk var at modellen for finansieringen av forskerutdanningen også i fremtiden måtte dekkes av felleskapet, dvs. over statsbudsjettet.” Så vidt jeg har fått med meg har det ikke vært foreslått å endre finansieringsmodell for forskningsutdanningen ved norske universitet, - i hvert fall ikke av Team Olsen. Olsen og Lohndal diskuterer de såkalte nærings ph.d-ene som et virkemiddel for samarbeid mellom akademia og næringsliv, og som kjent er disse stipendene i stor grad offentlig finansiert.
Atakan skriver videre at ”Man kan spørre seg om det har gått både dekan og visedekan på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet hus forbi at USA har en helt annen finansieringsmodell av universitetene enn Norge”. Jeg kan berolige Atakan med at visedekan ved det Matematisk-Naturvitenskapelige fakultet er godt kjent med at USA og Norge har ulike finansieringsmodeller. Derimot kan en undre seg over at Team Atakan, som påberoper seg solid internasjonal erfaring, utrykker seg så ensidig om dette temaet. Det er bort i mot galt når Atakan og Broch-Due skriver at “I USA må studentene selv dekke kostnadene. De blir altså ikke betalt for å ta en ph.d, men må betale for en ph.d, og i dyre dommer.”
Om Team Atakan ønsker nøyaktig informasjon om hvordan ph.d-studier er finansiert i USA kan de for eksempel sjekke nettsidene til Council of Graduate Studies. I tabellene oppgitt her fremkommer et langt mer nyansert bilde enn det Atakan og Broch-Due tegner: Av totalt 43768 nyutdannede ph.d.-kandidater i 2011 oppgav bare 16,3 % ”Own resources” som hovedfinansieringskilde (”Doctorate recipients’ primary source of financial support”). Andre hovedkilder var ”Teaching assistantship” (19,9%), ”Research assistantship/traineeship” (31,4 %), ”Fellowships/ grants” (42,7%), ”Employer” (3,2%), og ”Other” (1,1%). Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora var ”Own resources” som hovedfinansieringskilde noe høyere enn for gjennomsnittet, henholdsvis 26,4% og 22,7%. Det er også vanlig at tuition-fees blir dekket gjennom prosjektmidler.
Til slutt: Etter at jeg nå har lest Broch-Dues kronikk må det være tillatt å stille spørsmål ved hvem som har ”spesielle briller på”. Med henvisning til rektorkandidat Olsen og lingvist Terje Londahl sin kronikk i Morgenbladet om samarbeid mellom akademia og næringsliv på akademia sine premisser, gyver Broch-Due løs om ”en skjebnetid for universitetene”. Å konstruere en slik kobling fortoner seg nokså absurd dersom ikke hensikten er å sette opp en stråmann. Så vidt jeg kan se er ikke New Public Managment (NPM) nevnt med et ord i Olsen og Lohndals kronikk. Men den styringsfilosofi NPM har ført med seg ved våre universiteter og blitt implementert av nåværende rektorat ved UiB er det all grunn til å ta alvorlig. I så fall er skjebnetimen alt her, og Atakan har vært med å bringe Universitetet i Bergen dit. Alle ønsker vi oss forhåpentligvis åpne, inkluderende og transparente prosesser, akademisk uavhengighet og god offentlig finansiering?