Individuell rett til forskning
Det viktige for Forskerforbundet ved den oppsagte særavtalen, var at den inneholdt et vedlegg som regulerte vitenskaplige ansattes fordeling av tid på forskning og undervisning. For universiteter og vitenskaplige høyskoler ble det slått fast – som en individuell rettighet og plikt – at forskningstiden skulle være om lag like stor som tiden brukt på undervisning. Dette i motsetning til det øvrige høyskolesystemet, hvor forskningstiden er en kollektiv ressurs på institusjonsnivå.
Dette vedlegget er sagt opp av Staten. Forskerforbundet gikk til arbeidsrettssak om det var mulig å si opp dette vedlegget uten å si opp hele særavtalen som vedlegget var en integrert del av. Denne rettssaken ble i år tapt – og Forskerforbundet sa da opp resten av særavtalen. Merk at arbeidsrettssaken ikke dreide seg om hvorvidt den enkelte ansatte på universitet har individuell forskningsrett – men mer om en teknikalitet om hvordan særavtalen kunne sis opp. Likevel må det sies at det nå er betydelig mer uklart om den enkelte professor eller førsteamanuensis ved norske universiteter har individuell forskningsrett.
Individuell forskningsrett har aldri betydd at man kan bruke halve dagen til å gjøre ingenting. Om forskningsplikten ikke overholdes, har arbeidsgiver full anledning til å øke omfanget av andre plikter. Slik har det vært, og dette er ikke forandret. Det som er nytt er at folk kan fratas forskningsmuligheter ut fra strategiske prioriteringer. Det er altså lov å la – som et eksempel – botanikere undervise mer, for at forskningstiden skal kunne økes for folk som arbeider med petroleumsteknologi.
Etter Forskerforbundet sin mening, er dette urimelig overfor ansatte som har bundet seg opp til en spesialisert vitenskaplig karriere på lang sikt. Men det kan også skade institusjonene selv: På kort sikt kan det oppleves som en fordel å kunne prioritere – på lang sikt framstår man som en mindre attraktiv arbeidsgiver. Vi beklager sterkt denne utviklingen.
Man kan jo gjøre seg sine tanker om hvorfor Kunnskapsdepartementet har valgt å handle på denne måten. ”Sterkere strategisk styring” klinger jo bra med det som i hvert fall var tidens melodi under den forrige regjeringen. Men det er jo også klart at bestemmelser som hviler tungt på et skarpt skille mellom universiteter og høyskoler, kan bli vanskelige å praktisere når et universitet ikke lengre nødvendigvis er hva det var. Skal Universitetet i Stavanger, og andre nye universiteter, garanteres økte rammer etter hvert som staben oppnår førstekompetanse? Skal alle ansatte ha samme individuell forskningstid hvis et universitet slår seg sammen med en høyskole (som antakeligvis blir utfallet i Tromsø)?
Hvis en ønsket at for eksempel de fire gamle universitetene skulle beholde individuell forskningsrett, kunne det vært ordnet med lokale særavtaler, mer eller mindre som blåkopier av den særavtalen (inkludert vedlegget) som ikke lenger gjelder. Med det nåværende rektoratet er jeg sikker på at Universitetet i Bergen ville kunne kommet fram til en utmerket lokal særavtale. Men dette ser ikke ut til å være hva Kunnskapsdepartementet ønsker: Departementet har tvert imot instruert institusjonene om at de ikke har anledning til å inngå denne typen lokale avtaler.
Hvorfor si opp særavtalen?
Departementet sa opp vedlegget til særavtalen. Det var Forskerforbundet som sa opp resten av avtalen. Hvorfor det? Vurderingene kan ha vært omtrent som dette: Særavtalen ga arbeidsgiver en del fleksibilitet – dette gikk vi med på for å sikre individuell rett til forskning. Faller den individuelle retten til forskning vekk, er det ikke lenger grunn til å gi arbeidsgiver denne fleksibiliteten i bruken av arbeidskraften. Andre bestemmelser i avtalen er kanskje bestemmelser vi har fordeler av, men forskjellen til rettssituasjonen uten avtale er nokså marginal. Kanskje var håpet også at en oppsigelse av avtalen kunne hjelpe til å få en ny avtale, sentralt eller lokalt, som var bedre fra de ansattes side.
Hva blir nå annerledes?
I løpet av sommeren har både Kunnskapsdepartementet og Forskerforbundet sendt ut redegjørelser for hva bortfallet av særavtalen betyr. De juridiske betraktningene er noe ulike – og det gir ikke mening å gjengi alle detaljer her. Uten særavtale gjelder arbeidslivets normale spilleregler, som for eksempel Arbeidsmiljøloven, Ferieloven og Riksrevisjonens krav om at det offentlige skal ha oversikt over hvordan pengene brukes. Departementet og Forskerforbundet har altså forskjellige vurderinger av den nye rettstilstanden når det gjelder nyansene. Men en kan vel likevel si på et generelt plan at mange ting kommer bli som før – spesielt hvis arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner er innstilt på at lite skal endre seg.
Normal arbeidstid
Arbeidstiden skal nå legges mellom kl 0700 og 1700. Dette kan forskyves hvis spesielle forhold gjør det nødvendig, men et ønske om å spare penger på å legge undervisning til kveldstid for å bruke lokalene mer intensivt, kvalifiserer neppe som en slik tvingende nødvendighet. Det er heller ikke lov å bruke pålagt overtid i virksomhetens normale drift. UiB har undersøkt forekomsten av undervisning på kveldstid og i helgene, og dette skal visstnok ikke forekomme i stor skala. Endring av praksis bør derfor ikke skape så store problemer her hos oss. Situasjonen er annerledes på andre institusjoner, kanskje spesielt ved Universitetet i Oslo – hvor det foregår et stort antall undervisningstiltak etter normal arbeidstid. Hvis en kan si at den gamle særavtalen ga de ansatte ved universitetene en individuell rett til forskning samtidig som arbeidsgiver fikk en viss fleksibilitet i undervisningsopplegget, så var muligheten til å legge undervisning til odde tidspunkter kanskje den viktigste frihetsgraden for arbeidsgiver.
Arbeidsgiver skal videre legge til rette for at alle arbeidsoppgaver kan utføres innen arbeidstiden. Alle undervisningsrelaterte oppgaver, all nødvendig administrasjon og drøye tre timers forskning skal altså kunne utføres innen en normal arbeidsdag. Noen mener dette kan bli en brekkstang for å få ansatt flere folk eller å få kompensasjon for ekstra arbeidsbyrde som har kommet i kvalitetsreformens kjølvann. Det gjenstår å se om så blir tilfelle.
Det at vi nå har en normal arbeidsdag som skal legges innen visse tider, betyr selvfølgelig ikke at det er forbudt å forske på kvelden eller at man kan skrive ut overtidsregninger for forskning utover de tre timene og litt som ligger innenfor en normalarbeidsdag. Det er fremdeles lov å ha forskning som hobby. Men arbeidsgiver har i prinsippet ikke lov å fortrenge all forskning fra normaldagen og gjøre dette til en ren hobbyaktivitet – problemet for arbeidstakersiden er å dokumentere at hverdagen ikke tillater forskning innen de 37,5 timene vi er betalt for.
Tidsregistrering
Vil bortfallet av særavtalen føre til at tidsregistrering tvinger seg fram for de vitenskaplige ansatte ved universitetene? Det er særlig to eksterne instanser som kan presse på for mer tidsregistrering, nemlig Arbeidstilsynet, som skal påse at arbeidstakere ikke gis umulige arbeidsplaner, og Riksrevisjonen, som skal påse at Statens penger ikke brukes på en ukontrollert måte. Forskerforbundets vurdering er at tidsregistrering kan finne sted på nokså minimalistiske måter. Egenrapportering er for eksempel klart en mulighet. Antakeligvis er det også mulig med avviksrapportering, dvs. at en egenrapporterer tidsbruk først når det skjer avvik fra en eller annen oppsatt normalsituasjon. Det er altså nokså langt igjen til stemplingsuret. Etter hva vi kjenner til har Personal- og økonomiavdelingen ved UiB ingen planer om å innføre noen tidsregistrering og Forskerforbundet lokalt vil ikke insistere på noen endring. Vi avventer arbeidsgivers utspill. Forskerforbundet sentralt mener at den dokumentasjonen som alt fins av vår aktivitet – gjennom undervisningsplaner og beskrivelse av forskningsprosjekter, tilfredsstiller Arbeidsmiljølovens krav om at arbeidsgiver har oversikt over hvordan arbeidstiden blir brukt.
Tilstedeværelse
Spørsmål om tidsregistrering berører ikke spørsmålet om tilstedeværelse. De vitenskaplige ansatte ved universitetene har i utgangspunktet tilstedeværelsesplikt. Slik har det vært og slik blir det videre. Arbeidsgiver – ved nærmeste leder – kan tillate arbeid fra hjemmekontor eller forskningsopphold ved andre institusjoner. Her blir det heller ingen endring.
Merarbeid og overtid
Særavtalen ga arbeidsgiver mulighet til å betale for ”merarbeid” i stedet for overtid. Dette ville for eksempel bety at hvis en person i utgangspunktet har en viss spesifisert undervisningsbyrde, og vedkommende så tar på seg et ekstra kurs, da kan dette stipuleres til et gitt antall timer – og disse timene godtgjøres til vanlig timelønn. Nå skal vi ha overtid – dvs. en høyere lønnsats – men dokumentasjonskravene til at vi virkelig har gjort et fullt dagsverk i utgangspunktet skjerpes. Merarbeid skal ha vært mye brukt i høyskolesystemet, men vi kjenner ikke til omfanget ved UiB.
Bistillinger
Særavtalen regulerte adgangen til bistilling. Spesielt ble det gitt mulighet til å utføre en 20% bistilling innen vanlig arbeidstid hvis dette tas igjen. Bierverv skal ikke være i motstrid med universitetets interesser. Dette kan arbeidsgiver tillate den enkelte også uten en særavtale – og Kunnskapsdepartementet legger opp til at praksis ikke skal forandres.
Ferie
Særavtalen inneholder andre regler om ferie enn det normale lovverket. For de aller fleste vil dette ikke innebære noen endring. Mens særavtalen legger vekt på at ferien skal legges i undervisningsfrie perioder, skal hoveddelen av ferien nå tas ut i en vidt definert sommerperiode. For de fleste er dette samme sak.
Tolkningsuenighet
En grunn til at det ikke er mulig å si helt presist hva bortfallet av særavtalen vil si, er at det som nevnt er tolkningsuenighet mellom departementet og Forskerforbundet. Dette gjelder spesielt det faktum at departementet ønsker å klassifisere svært mange av de vitenskaplige ansatte som spesielt uavhengige arbeidstakere. Det betyr at mange av arbeidslivets normale regler likevel ikke vil gjelde for denne gruppen. Vi kan pålegges både dette og hint – samtidig som tidsregistrering ikke er nødvendig. Forskerforbundet sentralt mener dette er bestemmelser som er ment for en liten gruppe i sjefssjiktet og som ikke kan brukes for arbeidstakergrupper som teller tusentall og som har undervisningsplikt. Forskerforbundet lokalt har ingen kompetanse i dette spørsmålet, og avventer situasjonen.
Kan individuell rett reddes?
Som Forskerforbundet ser det, er individuell rett til forskning det viktigste temaet innen dette sakskomplekset. Kan noe gjøres langs denne fronten?
Universitetene har blitt instruert om ikke å inngå lokale avtaler om fordeling av arbeidstid, siden dette skal ligge til arbeidsgivers styringsrett. Etter vår mening er dette ikke til hinder for at det enkelte universitet kan komme med politikkuttalelser om hvordan man ønsker å innrette seg. Slike klargjøringer kan være svært viktige for rekrutteringen av kompetent vitenskaplig personale, spesielt hvis universitetene skulle komme til å legge seg på ulike linjer. Ved fremtidige rektorvalg kan enhver kandidat spørres om vedkommende stiller seg bak det gjeldende politikkutsagnet, slik at de stemmeberettigede vet hva de har å holde seg til.
Individuell rett til forskning kan også gis den enkelte som en rett ved ansettelse. Inntil nå har beskrivelsen av arbeidstidens fordeling mellom undervisning og forskning ofte vært implisitt, i og med at dagens ordninger ble tatt som utgangspunkt. En mulighet framover kan være at forskningsinnholdet i stillingen presiseres ved utlysning. Forskerforbundet mener at vitenskaplige stillinger til nå i hvert fall implisitt er lyst ut med individuell forskningsrett – når rettssituasjonen gjøres mer uklar, er det på tide å spesifisere eventuell forskningsrett ved utlysning. Når vi nå får universiteter som er sammenslåinger mellom klassiske universiteter og gamle høyskoler, blir det et stort behov å presisere overfor mulige arbeidstakere akkurat hva slags stilling det dreier seg om ved hver enkelt utlysning.
Vi har hørt røster som har argumentert for at Forskerforbundet kan nå lengst i spørsmålet om individuell rett til forskning ved å være ”vriene” overfor arbeidsgiver i øvrige spørsmål om arbeidstid som måtte følge av særavtalens bortfall. Dette er ikke et synspunkt lokallaget ved UiB deler. Vi har tillit til at rektoratet ved universitetet fullt ut deler våre synspunkter om individuell forskningsrett i kraft av stillingen – og håper på et godt samarbeid med ledelsen i dette sakskomplekset.