J. Chr.Giertsen ble født i Bergen i 1923. Han valgte å studere medisin, og ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo 1941. På grunn av krigen måtte studiene avbrytes og utsettes. I krigsårene deltok Giertsen på ulik måte under hjelpearbeidet ved ulike hendelser i Bergen, og senere aktivt i Milorg-basen Bjørn West i Matrefjellene i krigens siste måneder. Da krigen var over, startet han opp igjen medisinstudiet, og han ble opptatt til 2.avd i medisinstudiet ved Universitetet i Bergen høsten 1946, som en av de eksklusive studentene på Medisinerkull 1, det første kull av legestudenter ved UiB. Høsten 1949 ble han uteksaminert som kand.nr 3.
Etter 2 år som distriktslege på Bømlo, startet han sin karriere som lege på Haukeland sykehus, der han gjorde klinisk tjeneste i 1,5 år. Her fikk Giertsen oppleve første gang en pasient ble behandlet med penicillin på Haukeland sykehus. Man hadde bare fått tak i en begrenset mengde penicillin, og måtte velge mellom å behandle en gutt med en livstruende hudsykdom, og en eldre pasient. Gutten fikk penicillin, og da han kom seg etter kort tid, var det som et under for personalet.
Giertsen hadde planer om å bli kirurg, men han ble ”headhuntet” til patologien, der han tjenestegjorde under professor Erik Waaler, først som assistentlege, senere som prosektor. Han ble spesialist i patologi og tok sin doktorgrad i 1967. Giertsen hadde spesiell interesse for rettsmedisinen, og i 1965 opprettet Justisdepartementet en stilling som dosent i rettsmedisin ved Universitetet i Bergen. I 1972 ble stillingen omgjort til et professorat, som Giertsen innehadde inntil sin avgang i 1993. Giertsen var hele denne tiden ved Gades institutt, bare avbrutt av et opphold ved Patologisk Laboratorium, Randers sygehus i Danmark, og to år som overlege ved Avdeling for patologi, Det Skandinaviske Undervisningssykehuset i Seoul i Korea.
Som professor i rettsmedisin ble Giertsen en legende på Vestlandet. Hans navn er forbundet med flere dramatiske kriminalsaker fra denne tiden. Det er nok å nevne saken om ”Isdalskvinnen”. Internasjonalt ble han raskt meget anerkjent, og blant annet et fremtredende medlem av British Association in Forensic Medicine (BAFM). Giertsen er fortsatt det medlem som har deltatt på flest møter i denne foreningen, noe de britiske medlemmene vet å sette pris på. I BAFM fikk han en mengde venner som han og Solveig har holdt kontakt med lenge etter at han gikk av. Også i den største rettsmedisinske foreningen i verden, International Association of Forensic Science, markerte han seg raskt. I 1981 var Giertsen vert for denne foreningens tre årlige kongress i Bergen, en heder som det i dag neppe hadde vært mulig å oppnå. Dette betydde både en anerkjennelse av faget ved UiB og et faglig løft. Giertsen innehadde en rekke verv ved Universitetet i Bergen. Han var prodekanus i 1973-1975 og dekanus for Det medisinske fakultet i årene 1976-1982. Dette var en meget viktig periode i fakultetets utvikling, der planlegging og bygging av Sentralblokken ved Haukeland sykehus sto sentralt, med den moderne utstyrspark for forskning og utvikling som måtte anskaffes.
J. Chr. Giertsen og hans professorkollega i rettsmedisin, professor Otto Pribilla i Lübeck, var de sentrale personer ved opprettelsen og vedlikeholdet av utvekslingsavtalen mellom Universitetet i Lübeck og Universitetet i Bergen. Giertsen er også æresdoktor ved Universitetet i Lübeck.
Da Sentralblokken ved Haukeland sykehus ble bygget, ble det originale Gades institutt fra 1912 fraflyttet og stående tomt. Det var planer om å rive det verneverdige bygget. Giertsen og andre tok imidlertid til orde for at bygningen måtte bevares, og foreslo at bygget kunne omgjøres til et studenthus. Forslaget møtte motstand, men ble til slutt vedtatt, og i dag er det bare lovord om hans opptreden i denne saken, som skaffet medisinerstudentene egne lokaler, både lesesaler, lokaler for sosialt samvær og lokaler øremerket for studentorganisasjoner.
Som professor i rettsmedisin, overlege og spesialist i patologi hadde Giertsen også ansvar for opplæring av unge assistentleger. Utad kunne han i starten virke litt brysk for en nyansatt ung lege, der han satt på sitt kontor, godt skjermet av sin sekretær på forkontoret. Han viste seg imidlertid å være både vennlig og imøtekommende, og var en god underviser for de vordende spesialistkandidater i patologi. Giertsen, ”Stoffen”, hadde en stor porsjon humor, som ofte var av den typen man kan finne på en rettsmedisinsk obduksjonssal, men som ikke alltid egnet seg for det brede publikum. Dette kom ofte frem i hans forelesninger i rettsmedisin for de medisinske studenter, der han ble en svært populær foreleser.
Giertsen ble i løpet av sine siste aktive år trukket inn i gjenopptakelsen av noen rettssaker som har fått stor medieomtale. Mange mener at kritikken mot Giertsen var uberettiget. Disse sakene rokker ikke ved Giertsens ettermæle. Han var en meget dyktig, og trolig Norges fremste rettsmedisiner. Mange statsadvokater, dommere og forsvarere har arbeidet tett med ham i rettssalen. Hans til tider skarpe tunge, oftest med humor bak, kunne nok skremme en ung forsvarsadvokat, og mange var svært forsiktig med å provosere Giertsen mens han var i vitneboksen. Han var likevel saklig og objektiv i retten, slik han også hadde for vane i møter med kolleger, der han gjerne kunne være fast og bestemt, men der han alltid klarte å skille mellom sak og person.
Utenfor sitt arbeid på universitetet, var det spesielt hobbyen treskjæring som lå hans hjerte nærmest. Han utviklet etterhvert denne hobbyen til et nesten profesjonelt nivå. Det henger utskjæringsarbeider både på Gades institutt, på det store auditoriet på Haukeland Universitetssykehus, på kontorene til BAFM i England, ikke minst pryder uglen, Universitetet i Bergens emblem, alle universitetets talerstoler.
J. Chr. Giertsen gikk av fra sin stilling som professor ved Gades institutt, Universitetet i Bergen i 1993. På samme tid ble han klar over sin sykdom, men levde med den i stillhet, inntil det ble klart at sykdommen kun hadde en utgang. Fagmiljøet i rettsmedisin, Haukeland Universitetssjukehus og Universitetet i Bergen har mistet en stor kapasitet og en hedersmann. Våre tanker går til Solveig og resten av familien som har mistet en kjær ektefelle, far og familiemann.
Kolleger ved Gades institutt
