Herman Gade

Herman Gade er gått bort 88 år gammel. Han var tilknyttet Geofysisk Institutt fra 1960 til 2000 som professor i Fysisk Oseanografi og flere år etterpå som professor emeritus.

Herman Gade hadde en bred og genuin interesse for oseanografi-faget enten det var knyttet til havstrøm og vannutveksling, luft-hav vekselvirkning eller smelting av is-bremmen i Antarktis. Spesielt var han opptatt av hydrodynamikken i fjorder og fjordmunninger, inklusiv ferskvannstilførsel til marine økosystem og vann utveksling mellom kyst og kompliserte fjord topografier, både for norske fjorder og farvann, inklusive Svalbard, og for grønlandske og islandske forhold. Hans solide faglige innsikt blandet med veldig god praktisk sans ble og anvendt til testing og forbedring av måle-bøyer og -instrumenter. Han deltok i og ledet utallige feltundersøkelser i nære og fjerne farvann og havområder.

I sin doktorgrad utførte Gade en større undersøkelse av vannmasser og strømsystemer i indre deler av Oslofjorden. Dette ble et banebrytende arbeid, og en mal for framtidige studier av såkalte terskel fjorder. En terskel i en fjord er et grunt område som stenger av de dypeste vannmassene i de indre deler av fjorden. Gade fant ut at terskelen i Drøbaksundet hadde stor innvirkning på utvekslingen av vannmassene innenfor Drøbak, og at det var store forskjeller mellom Vestfjorden og Bunnefjorden. Dette ble forklart med at indre bølger oppsto i Drøbaksundet, og kunne bidra til at vannmassene innenfor ble skiftet ut. Dette fikk stor betydning for beregning av hvor mye forurensing de indre bassengene tålte, og det kunne også forklare variasjonene i rekefiske.

Under en ekspedisjon til Antarktis begynte Herman å lure på hvordan vannmassene endret seg når de flytende isbreene smelter på undersiden. Det viste seg at de matematiske løsningene opptrådde som en rett linje i et diagram for temperatur og saltholdighet som er mye brukt i oseanografien. Denne rett-linje sammenhengen har senere ofte blitt anvendt for å undersøke hvor vannet som strømmer ut fra undersiden av isbreen opprinnelig kom fra. Dette gjorde at man kunne begynne å beregne hvordan havstrømmene under de enorme isbreene gikk. Siden har linjen i vitenskapelig litteratur fått navnet «Gade-linjen».

Hans forelesninger på Geofysisk Institutt var alltid interessante og hadde ofte overraskende innhold. Herman manet gjerne at oseanografi-faget var veldig spesielt og ikke passet for «hvem som helst». Dette var et fagfelt man måtte ha lidenskap til og brenne for. Som veileder så Herman helst at studentene var selvstendige og tok eierskap for studiet uten for mye innblanding. Etter hans syn var dette mer utviklende.

Med sin svært tydelig Oslo dialekt tok Herman ofte ordet og han var kjent for å holde gode taler. Manuskript ble sjeldent brukt og med en fin porsjon selvironi sjarmerte han lett forsamlingen. Han var sporty og underholdende og likte prat og gode samtaler. Gjestfriheten sto også høyt i Annemor og Herman´s hjem. Det var ofte ryper på høstmenyen ettersom jakt og fiske var en stor lidenskap for Herman (spesielt sammen med professor kollega Arne Foldvik). Ikke uvanlig at det noen ganger klirret i et og annet hagl-skudd på tallerken. Herman mestret alltid å bruke slike noe uønskete hendelser til en god historie.

Og gode historier om Herman er det utallige av. Med utover det vanlige interesse for fuglejakt er det en stor fordel å ha sin egen og veldressert jakthund. Herman sin hund het Pia og den ignorerte fullstendig eieren. Dessverre. Men kanskje dette forklarer hvorfor Herman var en så god skytter.

Herman hadde også en usedvanlig interesse for biler og motorsykler. En gang tauet han sin egen bil som hadde motorstopp gjennom Arnanipa tunnelen på sin motorsykkel. På denne tid var det betaling ved tunnelåpningen. Selv om tauing gjennom tunnelen var forbudt klarte han å argumentere seg fram til å kjøre gjennom gratis siden motorsykler var gratis, og tauforbudet måtte jo gjelde bil tauer bil, ikke motorsykkel taue bil. En annen gang skulle han ned fra den stupbratte og smale Bergsdalen til Dale på klink is. Han felte først et tre som han brukte som anker bak bilen, men det ble for dårlig. Så kom det en traktor med solide kjettinger. Herman overtalte så traktorføreren til å henge bilen i et tau med Herman ved rattet foran traktoren ned dalen. Det gikk bra for både bil og sjåfør.

Herman Gade vil bli husket for sin stå på vilje og originalitet og for å være en uforbederlig optimist.

Kollegaer ved Geofysisk Institutt