Kjell Erik Lommerud fremlegger interessante perspektiver på relasjonen mellom politikk og forskning og betydningen av oljeteknologisk forskning for klima- og energipolitikk. Det er verdt å se nærmere på resonnementene.
Lommerud påstår, men begrunner ikke, at en løsning av klimaproblemet krever et globalt og bindende utslipsskvotesystem. Under forutsetning av et slikt system, hevder Lommerud, blir ikke utslippene høyere fordi om man har utviklet bedre oljeteknologi. Utslippene vil i så fall bare flyttes rundt uten at totalen øker. Underforstått er det altså helt OK om vi ved UiB prioriterer akademia-midler til forskning for leting etter mer olje eller økt produksjon. Resonnementet synes riktig, men forutsetningen holder ikke.
Er det sannsynlig at verdens statsledere fremforhandler globale utslippskvoter i tide eller i det hele tatt? Det internasjonale forhandlingssporet har vært forsøkt i 25 år. Hittil har det ikke gitt noen resultater. Landene med størst utslipp og sterkest økonomi har for lengst forlatt forhandlingene. Kløften mellom rike land med store historiske utslipp og fremvoksende økonomier som ønsker å utvikle seg, synes uoverstigelig. Man diskuterer såkalt byrdefordeling. Med en slik tilnærming vil svært mange vegre seg for å påta seg forpliktelser. En globalisert økonomi hvor internasjonale selskaper kan flytte både reell virksomhet og inntekter fra land til land gjør det heller ikke lettere siden systemet må ha svært nær full global dekning for å kunne virke.
Lommerud er sikker på at et globalt kvotesystem er helt nødvendig for å oppnå utslippsreduksjoner og bærekraftig utvikling. Uten det vil utslippene gå opp uansett, sier han. Så da kan vi vel like godt tjene så mye som mulig så lenge som mulig, skuffe køl til lokomotivet så det går enda raskere mot stupet. Men er det riktig at forhandlinger og kvoter er eneste medisin? Hva hvis sterke aktører ser seg tjent med ensidig å bidra til energiomstilling av andre grunner, slik som nasjonal energisikkerhet eller personlig helse i tillegg til klimahensyn? Og hva hvis fornybare energikilder blir billigere enn fossile for levering til en større og større andel av verdens energitjenester? Er det da OK å utvikle bedre oljeteknologi slik at fossile kilder kan overleve litt lengre og omstillingen gå litt seinere? Svaret på det spørsmålet må være et klart nei. Og det går altså raskt fremover med fornybar energi nå, 6-7 ganger raskere enn IEA anslo for noen år siden.
Vedvarende prioritering av petroleumsforskning bidrar til å senke farten på omstillingen og låser også UiB og vår virksomhet fast i fortiden i stedet for å være med og bygge fremtiden.
I dag er det for store deler av verdens befolkning billigere å skaffe seg elektrisitet ved å kjøpe et solcellepanel enn ved å kople seg til et sentralnett der strømmen er produsert ved et fossilt kraftverk. Fornybar energi fra sol og vind er nå kommet over krabbestadiet og blir raskt enda billigere etter hvert som produksjonsvolumene øker. I tidlig fase for disse teknologiene har det vært behov for langsiktig og målrettet offentlig satsing. Nå kan markedskreftene snart gjøre jobben selv. Det kan bli en lignende utvikling til den vi har sett for utvinning av skifergass i USA. Også skifergass-historien startet for øvrig med offentlig stimulans i en lang periode og også den var motivert av energisikkerhet på samme måte som USAs satsing på sol og vind. I andre land har også hensyn til arbeidsplasser og forbrukernes ønsker og betalingsvilje for klimavennlig energi bidratt.
Mer kan skje og mer trengs for andre energikilder og andre deler av energisystemet. Men det er høyst sannsynlig at omstillingen til fornybar energi ikke lar seg stoppe. Det er bare et spørsmål om tid. Vedvarende prioritering av petroleumsforskning bidrar til å senke farten på omstillingen og låser også UiB og vår virksomhet fast i fortiden i stedet for å være med og bygge fremtiden.
Så påpeker Lommerud at hans oppfatninger ligger nær opptil holdninger i flere av de store partiene i Norge og at mine råd er støttet bare av et mindretall blant velgere og stortingsrepresentanter. Til dette kunne man svare at vi ved et universitet har et selvstendig ansvar for å føre en forskningspolitikk i samsvar med den kunnskap og forståelse vi selv har både om forskningsetikk og viktige utfordringer. Tenk om vi til enhver tid bare skulle drive forskning som passet inn i det styresmaktene velger å diktere. Det skulle passe dårlig med den grunnleggende universitetsideen om autonomi. Vi ville simpelthen ikke gjøre jobben vår hvis vi ikke våget å være i opposisjon og presentere resonnementer med konklusjoner i strid med gjeldende statlig politikk.
Innvendingen om svak resonans i befolkningen som helhet må likevel taes på alvor. Det er et tankekors at vi nesten alle i Norge, både utenfor og innenfor akademia, aksepterer så inderlig vel den skrikende inkonsistensen mellom på den ene siden å hevde vår tilslutning til togradersmålet og på den andre siden innbiller oss at vi har lang tid på oss til å løse klimaproblemet. Det har vi ikke. Mye av teknologien vi trenger, finnes nå. Mer må utvikles, men de største utfordringene er ikke av en type som kan løses på laboratorier. De største utfordringene er knyttet til etablerte strukturer, maktforhold i samfunnet, agendasetting og kontroll med informasjonsstrømmer, å forstå barrierer og drivere, menneskers følelser, aksjoner og reaksjonsmønstre. Det ser i hvert fall ut til at Lommerud og undertegnede er enige på ett punkt: Forskningsutfordringene innen energiomstilling er store og mangslungne. Samfunnsvitenskap har en sentral rolle i samspill med psykologi, humaniora, juss, medisin og naturvitenskap, kanskje her nevnt i den rekkefølge de har potensiale til å bidra. Jeg håper flere av våre kolleger kan og vil bidra til å bygge opp en sterk tverrfaglig satsing på dette området med akademia-avtalen som ett av flere virkemidler.
