Debatten om petroleumsforskning ruller videre, nå med innspill både fra Statoils forskningsdirektør Lars Høier 12. desember og to dager tidligere fra instituttlederne ved Geovitenskap, Fysikk og teknologi, Kjemisk institutt og Matematisk institutt.
De understreker alle den historisk viktige rollen petroleumsforskningen har hatt for universitetet og for samfunnet, men tar de retorikken om fremtidsrettet forskning på alvor? Alle eventyr – også oljeeventyret – har sine mørke sider, og kontroversen rundt Akademiaavtalen gjør andre sentrale spørsmål om forskning, etikk og miljø særs aktuelle. La oss derfor klarere hva som er ingrediensene i sausen
For det første dreier det seg om hvilke kriterier som ligger til grunn når universitetet inngår samarbeids-, sponsor- og partneravtaler. Underforstått for samarbeid innebærer slike avtaler en anerkjennelse av virksomheten til selskapet man inngår avtale med. Driver selskapet uetisk, er det grunnlag for universitetet for å holde tilbake, slik striden rundt G4S og søsterselskapet i Israel viste. UiO forsøkte å ekskludere vaktselskapet på etisk grunnlag, mens UiB valgte å regne seg frem til et potensielt omdømmetap som var større enn besparelsen de kunne få ved å velge G4S.
Innen petroleum har man ikke hatt lignende vurderinger, men det er all grunn til å drøfte etikken i Statoils fremtidige drift: Selskapet insisterer på å følge fremtidsscenarier fra IEA som legger opp til økt etterspørsel og utvinning mot fire graders temperaturstigning, noe som er i direkte konflikt med at Norge har forpliktet seg til togradersmålet. At det foreløpig ikke ligger et politisk rammeverk klart for å bremse oppvarmingen, betyr ikke at universitetene skal toe sine hender og vente. Tvert imot betyr det at ansvaret hviler enda tyngre på forskingsmiljøene til å starte omstillingen nå, og finne partnere som vil trekke i samme retning. Ellers tar man utgangspunkt i at målet allerede er tapt av syne.
Videre må vi se utover produksjonen på norsk sokkel: Etter børsnoteringen og statens nedsalg i 2001, henter selskapet i stadig større grad inntektene sine fra operasjoner i utlandet. To av de verste eksemplene er virksomheten i Angola, der Statoil investerer milliardbeløp i et regime Inge Amundsen ved CMI i Bergen har kalt et ”familiedrevet diktatur”, samt tjæresand, der selskapet har store investeringer og har planer om å øke utvinningsgraden til mer enn dobbelt av dagens nivå. Tjæresand er blant de mest forurensende energiformene vi kjenner til, og virksomheten på urfolksterritorium i Canada ødelegger store landområder for all fremtid. Kan UiB stille seg bak slik virksomhet? Hvis ikke burde universitetet vurdere å avslutte samarbeidet, eller forsøke å påvirke Statoil til å endre disse praksisene og ta forbehold om dette når nye avtaler forhandles.
For åpenhetens skyld, ville det også vært sunt å se nærmere på hvem som sitter i komiteene som avgjør hvilke prosjekter som får støtte, og hvilke bånd de har til industrien.
Det andre spørsmålet peker mot en mye bredere debatt enn etikken rundt Statoil som enkeltaktør. Instituttlederne skriver at Akademiaavtalen legger mindre føringer enn mange andre avtaler, og at industrisamarbeid ofte er et krav fra Norges Forskningsråd og EU. Dermed er det mer enn bare Statoil/UiB som står på spill – dette dreier seg også om forskningsfinansiering generelt, og hvorvidt det er akseptabelt at man – uavhengig av hvor finansieringen kommer fra – forsker på økt petroleumsutvinning og utdanner nye studenter til jobber i oljebransjen, eller ikke. For åpenhetens skyld, ville det også vært sunt å se nærmere på hvem som sitter i komiteene som avgjør hvilke prosjekter som får støtte, og hvilke bånd de har til industrien.
Til sist dreier det seg om forskningsetikk, og hva som er etisk forsvarlig forskning. De etiske retningslinjene for naturvitenskaplig forskning inneholder klare krav om bærekraft, og føre-var-prinsippet i seg selv burde være nok til å gjøre forskning som fører til økt petroleumsutvinning gjenstand for evaluering og debatt. Herunder kan man også diskutere hva som er petroleumsforskning, og hvem denne i så fall gagner. Det er mange områder eksempelvis innen samfunnsvitenskap som kan relateres både til petroleum og annet, men spørsmålet bør alltid bunne ut i hvorvidt forskingen vil fremme økt utvinning, om den er petroleumsnøytral, eller om den bidrar til en omstilling. Gitt det vi i dag vet om klimaendringenes årsaker og forventede konsekvenser, haster en slik debatt hvis vi skal få til en god omstilling til andre energikilder.
Dermed burde det være klart at ”sausingen” instituttlederne beskylder Akademiaavtalens kritikere for, er et resultat av at avtalen rommer mange problemer samtidig. Kontroversen peker på behovet for en utvidet samfunnsdebatt der forsknings-Norge går seg selv grundig i sømmene og tenker på hva slags verden universitetet er med på å forme – og hvorfor. For selv om petroleum har vært viktig for samfunnet og vil fortsette å være dette fremover, er det hevet over enhver tvil at vi må bygge industrien ned, ikke opp – og da må forskningen satse andre steder.
Instituttlederne har rett i at etikk begynner med oss selv, men som isolerte individer endrer vi lite ved kun selv å velge hvilke pengepotter vi søker penger fra, når avgjørelser som muliggjør disse valgene foretas seg bak lukkede dører. Som studenter og akademikere er vi del av en viktig samfunnsinstitusjon, og fremtidssamfunnet vi alle skal leve i og av formes av hvilke standpunkt vi tar og hvilken forskning vi velger å satse på. Debatten må derfor fortsette, i fellesskap og i åpne forum der handling kan følge ord.
Forsidefoto: Colourbox
