Olje i maskineriet eller fagkritisk profilering?

En rekke innlegg i rektor-valgkampen i vår nærmest krevde at den nye ledelsen etablerte et tredje satsingsområde for UiB: miljø, klima, energi.  Som kjent ser vår nyvalgte rektor ut til å komme disse kravene i møte (jf intervju i Universitetsliv, 30.07).  Satsingsområdene til universitetet antyder ikke bare en tematisk prioritering av kunnskap, de viser også at universitetet aktivt setter dagsorden for hva det er viktig å forske på. Universitet er i dag avhengig av ekstern forskningsfinansiering, og mye tid går med til å søke om slikt støtte. Profileringen av universitetet som en uavhengig forskingsaktør som setter den kunnskapspolitiske dagsorden, om nødvendig i opposisjon til sterke forskningsfinansierende aktører ellers i samfunnet, skjer derfor gjennom utvikling av disse satsingsområdene.

Fornyingen av Statoil-avtalen reiser spørsmål ved en slik forskningspolitisk linje. Avtalen gir 11 millioner i året til forskning på petroleum, gasshydrater, energiomstilling og geotermisk energi. Rektor har nylig understreket (Morgenbladet, 15.11) at midlene skal fordeles mellom interne søkere «ut fra standard kvalitetskriterier». Betyr dette at universitetet som institusjon stiller seg likegyldig til spørsmålet om slike midler blir satset på energiomstilling eller på fortsatt olje- og gassutvinning? Hvordan rimer dette med universitetets formålsparagraf, der det heter at vår forskning skal bidra til bærekraftig utvikling?

Onsdag 27. november blir det i regi av Forum for vitenskap og demokrati arrangert et debattmøte om den nye satsingen på klima- og energipolitikk, med rektor Dag Rune Olsen som hovedinnleder. På dette møtet reiser vi diskusjonen om hvordan Universitet i Bergen kan markere sin egen profil gjennom det nye satsingsområdet. Debatten om Statoil-avtalen er bare ett eksempel – men et viktig eksempel, ettersom det reiser spørsmålet om hvordan satsingsområder skal styre prioriteringene til universitetet. Skal denne satsingen også påvirke den eksterne prosjektrekvireringsaktiviteten? Hvordan skal den organiseres og finansieres, og hvor stort blir rommet for fagkritisk aktivitet?

Rektor har understreket at klimaproblematikken er «en global utfordring» som også «krever forskning fra fagområder som juss, samfunnsfag og humaniora». Hvordan kan vi, slik universitetet i dag er organisert, stimulere til den slags flerfaglighet?