I 1880 skrev Amalie Skram (født 1846) skuespillet «Nina». Noen år senere skrev hun «Gjæld». Felles for de to skuespillene er at de ikke ble utgitt. Ikke før nå. Pål Bjørby, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier og forlegger i Alvheim og Eide Akademisk Forlag, har nylig gitt dem ut. Kari Gaarder Losnedahl, professor emerita ved Universitetsmuseet, har stått for transkriberingsarbeidet, samt skrevet forord og et større essay om dramatikeren Amalie Skram.
– Tidlig på 1950-tallet ble skuespillene plassert på manuskriptavdelingen ved Universitetet i København. Skram-eksperter har nok kjent til dem, men utover å registrere at de finnes har ingen gjort noe med dem, inntil Losnedahl bestemte seg for å se nærmere på dem, sier Bjørby.
Transkriberingsarbeidet ble krevende. Spesielt i manuset til «Nina» hadde forfatteren strøket over og skrevet ny tekst. Den ferske boken har med både bilder av originalmanuskriptene, og bilder av Skram og fra datidens teater.
Paralleller til eget liv
Losnedahl har holdt foredrag om stykkene samt publisert artikler om dem i Amalie Skram-selskapets årbok. Slik ble Bjørby oppmerksom på dem, og i samtale med Losnedahl ble det bestemt at skuespillene fortjente å bli gitt ut. Losnedahl transkriberte manuskriptene i samarbeid med kolleger ved UiB, Bjørby og forlagets designer Per Bækken.
– Skuespillet «Nina», fra så tidlig som 1880, representerer etter all sannsynlighet selve begynnelsen på Skrams forfatterskap, altså før hun debuterte med fortellingen «Madam Høiers Lejefolk» i 1882. «Nina» var nok hennes første kreative arbeid, sier Bjørby.
Losnedahl skriver i essayet at flere forskere mener at noe av årsaken til at Skram ble refusert, kan være for tydelige paralleller til hennes eget liv. Dette ville neppe gå publikum hus forbi.
Som romanforfatter debuterte Skram med «Constance Ring» i 1885, omtrent samtidig med at hun skrev på «Gjæld». Men det første litterære arbeidet hennes, som ikke lenger finnes, men er omtalt, er skuespillet «At lege med ilden». Det skal ha blitt skrevet så tidlig som i 1876/77, skriver Losnedahl.
Ekteskap og utroskap
Både «Nina» og «Gjæld» kretser rundt temaene man kjenner fra Skrams romaner og fortellinger: Forholdet mellom kjønnene, ekteskap, mistanke om utroskap, kjærlighetsproblematikk og seksualitet.
«Nina» handler, som tittelen sier, om Nina. Hun skiller seg da mannen har vært utro. Hun får foreldreretten til de to barna og flytter til Kristiania hvor hun livnærer hun seg som lærer, samtidig som hun skriver artikler i liberale tidsskrifter. En innviklet kjærlighets- og underslagshistorie følger hvor mor og datter uten å være klar over det «konkurrerer» om den samme mannen, og hvor sønnen kjemper mot anklagen om å ha begått underslag i et firma.
– Opprivende scener mellom mor og datter og mellom Nina og den elskede, med til dels sterke melodramatiske trekk, skaper virkningsfullt teater, sier Bjørby.
«Gjæld» handler også om utroskap, eller rettere sagt, om mistanke om det. Det kan også sies at stykket handler om grunnlaget for det «riktige» eller «sanne» ekteskap. Den kvinnelige hovedpersonen, Helene, er ulykkelig i sitt ekteskap, og overfor sin venninne Janna, utdyper hun sin voksende mistillit til mannens kjærlighetserklæring, samtidig som hun ikke tar et selvoppgjør med egen «utroskap» . Det er ikke bare den voksende gjelden hennes som er problematisk, men også hennes upassende omgang med husverten. Gjelden kan hun ikke betjene, og husvertens kur utvikler seg til seksuell utpressing. Huseieren tilbyr seg til slutt å betale hennes gjeld i forventning om at hun blir hans. Men med venninnens bistand motbevises påstanden om ektemannens utroskap, husverten vises døren, og ektefellene finner tilbake til hverandre.
– Nettopp scenene mellom de to kvinnene er slående sterke, sier Bjørby.
– Har disse skuespillene noen litterær verdi i dag?
– Jeg ser klare litterære kvaliteter, sier Bjørby.
– Som Losnedahl viser i sitt essay representerer stykkene et forfatterskap i emning; side om side med teatralske og melodramatiske trekk ser vi klare trekk som etter hvert ble karakteristisk for forfatteren Amalie Skram. Hun prøver seg frem. Litteraturhistorisk er disse to dramaene viktige, ikke bare for forfatterskapet som helhet, men også med tanke på det moderne gjennombruddets helt sentrale fokus på kvinnespørsmålet. Man kan trekke linjer fremover, sier Bjørby.
Han viser til blant annet skuespillet «Agnete» fra 1893, som ble en stor suksess.
Losnedahl skriver at «Gjæld» er dramaturgisk mer vellykket enn «Nina». Samtidig er det ikke vanskelig å se at Skram har kjent godt til Ibsens Et dukkehjem og brukt dette som et forbilde. Selv benektet Skram dette, skriver Losnedahl. Også «Agnete» har klare likhetstrekk med «Et dukkehjem».
Rå og simpel
– Var Skram feminist?
– Hun ville nok selv ikke karakterisert seg som det. Janet Garton, som har skrevet en fin forfatterbiografi om Amalie Skram, skriver om den implisitte «feministen» Skram, det at hun tok opp disse brennbare temaene omkring kropp, seksualitet, forholdet mellom kjønnene. Men medlem av kvinnesaksforeninger, norske eller danske, ble hun aldri. Men hun ble invitert. Samtidens kvinnesaksforkjempere kan naturligvis ha sett på hennes bøker som tydelige visittkort, sier Bjørby.
Amalie Skram skrev om tema kvinner ikke skulle skrive om, blant annet om seksualitet, møtet med mannlig seksualitet og ikke minst den vanskelige, kvinnelige seksualiteten.
– I samtiden ble hun av mange sett på som vulgær, rå og simpel, sier Bjørby.
Det eksisterte klare forventninger eller normer for hva kvinner skulle skrive om. Losnedahl skriver at de kvinnene som tok for seg temaer som for eksempel sedelighet og ekteskap for det første brøt normen for dramatikk. For det andre overskred de normen for hva en kvinne kunne skrive om. Amalie Skrams brevveksling med Bjørnstjerne Bjørnson viser dette tydelig. De brevvekslet lenge. Men han likte ikke at hun, en kvinne, ga seg til å skrive, og slettes ikke at hun skrev som hun gjorde. Han medga at han uttrykte sin moralske harme uten å ha lest boken hun hadde sendt ham: «At du ga deg til å skrive en bok har harmet meg. At du fik lov at gi den ut af din man, har ærgret og skuffet mig», skrev han i forbindelse med hennes debutroman Constance Ring.
