Professor Lars R. Haaheims patenterte metode for blodanalyse blir nå prøvd ut i Sør-Afrikas største blodbank - og resultatene er oppsiktsvekkende. Men selv om Haaheims oppdagelse nå kan bli brukt i kampen mot Aids, angrer han på at han som forsker involverte seg i kommersialiseringen.
– Kunne jeg ha valgt på nytt, ville jeg ikke dannet Plasmacute AS, men heller publisert forskningsresultatene i tidsskrift og på nett. Forskere skal ikke drive forretning, og når universitetene satser på kommersialisering er dét å gå i helt feil retning. Vi må verne om tiden og ressursene som grunnforskningen faktisk krever. Det er denne forskningen som er kunnskaps-Norges fundament, sier Lars R. Haaheim, som nettopp har kommet tilbake til Avdeling for mikrobiologi og immunologi (HIB) etter et forskeropphold i Australia.
Enklere og billigere metode
Vi ville høre hvordan det gikk med firmaet som ble stiftet ved Høyteknologisenteret i 1996 på bakgrunn av Haaheims oppdagelse av en bedre metode for å diagnostisere infeksjoner. Det var i forbindelse med klinisk utprøving av influensavaksiner at professoren fant ut at man ved å måle antistoffer i rensede hvite blodlegemer i stedet for i blodserum, kunne påvise infeksjon på et mye tidligere tidspunkt.
– I stedet for å telle antall grønne Toyotaer på veien, er det bedre å gå rett til fabrikken som lager dem og studere produksjonen der. De hvite blodlegemene produserer kontinuerlig antistoffer gjennom en infeksjon. Dette starter allerede etter en til to dager etter smitte, mens det ofte tar en ukes tid før man kan se om noen er smittet gjennom vanlige blodprøver. Å bruke hviteblodlegemer i diagnostiske tester var i og for seg ikke nytt, men mens man før trodde at dette var en komplisert og kostbar metode, fant vi ut at man kunne benytte det samme utstyret som brukes ved tradisjonelle diagnostiske tester, forteller Haaheim og forklarer at i tillegg til å påvise smitte, kan man også slik måle mengden antistoffer som produseres.
Haaheim hadde patent på denne metoden og nå eies det av selskapet PlasmAcute AS. Men det var først da han studerte hviteblodlegemer i laks, at han tilfeldigvis gjorde den virkelig store oppdagelsen, som la grunnlaget for at dette kunne bli en kommersiell suksess.
– Vi hadde tidligere gått ut fra at vi måtte bruke levende celler, noe som satt høye krav til for eksempel oppbevaring. I lakseforsøket brukte vi imidlertid et kontrolloppsett med både levende og døde celler, og det viste seg da at resultatene var like gode i det sistnevnte tilfellet. Løsningen var å «sprenge» cellene. Når man ikke trengte å holde de levende kunne prøvene trygt transporteres til laboratorier, fryses ned og tines opp uten at det gikk utover resultatet. Dette gjorde metoden både enklere og billigere enn de høyteknologiske metodene, som for eksempel PCR-teknikk.
Da Haaheim ba Forskningsrådet om et stipend knyttet til prosjektet, satt de som forutsetning at han stiftet et selskap. Resultatet ble Plasmacute AS.
Over kneiken
Bare et par år etter at selskapet var registrert møtte de motbør. Norske investorer var nølende til å satse på metoden, og Haaheim og resten av selskapets styre, jobbet dag og natt for å få dem til å forstå verdien av en slik investering.
– For det første var patentarbeidet svært krevende. I tillegg var det vanskelig å få investorer. Ett problem er at det er svært liten ekspertise på hvert fagfelt, og når andre skulle evaluere prosjektet var det nesten umulig å finne noen som kunne nok om det, og derfor vendte de ofte tommelen ned. Et illustrerende eksempel var da jeg møtte en rik bergenser som syntes det hørtes interessant ut, men som sa han først måtte konferere med huslegen sin. I Norge er vi flinke til å legge fosser i rør og sprenge tunneler, men det er lite satsing på andre typer nyvinninger, sier Haaheim.
Når han presenterte prosjektet i utlandet fikk det imidlertid en helt annen mottakelse, og for et par år siden ble det virkelig sving på virksomheten. I samarbeid med en klinikk i Sør-Afrika testet de gruvearbeidere for HIV med den nye metoden. Dette er ett av de landene som er hardest rammet av Aids, og blant gruvearbeidere er det gjerne bare to-tre av de ti som oppsøker klinikk for kjønnssykdommer, som tester negativt, delvis på grunn av at dette miljøet ofte benytter seg av prostituerte. Etter først å ha funnet et godt samsvar mellom analysemetodene i forhold til de man visste var HIV-positive, gikk man over til å undersøke dem som hadde testet negativt i tradisjonelle tester og PCR. Gjennom testing ved Haaheims metode ble det imidlertid klart at det blant hundre av de tilfeller som hadde testet negativt etter tradisjonelle metoder, likevel var tre som var HIV-smittet.
På bakgrunn av disse resultatene ønsket myndighetene i Sør-Afrika at det ble gjort utprøvinger i landets største blodbank. I tillegg er det satt i gang et prosjekt i Ghana der overføring av HIV fra mor til barn skal testes med den nye teknologien. Det er allerede mye som tyder på at dette kan gi svært positive resultater.
Men til tross for at Plasmacute AS ser ut til å ha lagt vanskelighetene bak seg og at fremtiden virker lovende, hevder Haaheim altså at innsatsen ikke var verdt det. Hvorfor?
Tar fokus vekk fra forskning
– Ved kommersialisering av forskningsresultater er det forskeren som er nøkkelpersonen, og det er vil han være på tross av at universitetet nå bygger opp et støtteapparat i forhold til denne type virksomhet. Det betyr at forskeren kanskje i fem til ti år må innstille seg på å ha en 80-timers arbeidsuke. I tillegg må han være villig til å pantsette huset og risikere at ekteskapet ryker på grunn av arbeidsmengden. Det siste har heldigvis ikke skjedd i mitt tilfelle, men jeg innrømmer at det har tatt på kreftene. Jeg har nå trukket meg fra styret i Plasmacute AS og selskapet er nå i de beste hender med kompetente fagfolk innen både industrialisering og vitenskap. Typisk måtte man til utlandet for å finne noen av de rette fagfolkene.
– Men viktigst er det at produktutvikling tar fullstendig oppmerksomheten vekk fra det vi egentlig skal drive med. Forskning, forskning og atter forskning. Jeg er svært bekymret for den tankegangen som synes å være rådende i samfunnet nå i forhold til universitetenes nytteverdi. Jeg husker en medpassasjer på et fly en gang som satt spørsmålstegn ved forskningsbevilgningene. Og der satt han ti tusen meter over bakken og drakk vin, mens flykapteinen kunne sitte og halvsove i cockpiten på grunn av den avanserte teknikken! Det som gjør dette mulig, sa jeg, er at noen har fått ro og ressurser til å tenke nye tanker. Nyvinninger skjer sjelden på bestilling, de dukker opp når du minst aner det, som da jeg studerte laksens hviteblodlegemer og fant ut at cellene like gjerne kunne være døde når vi analyserte antistoffene. Blir universitetene mer markedsstyrte svekker vi, etter min mening, grunnlaget for gode forskningsresultater.