Åpen innovasjon for legemiddelutvikling – svar til Johanne H. Iversen, Kristine H. Onarheim, Ingrid Sjursen og Elin H Dahl
LESERBREV: Den biomedisinske revolusjonen har ledet til en rekke nye legemidler de siste tiårene som både har bidratt til økt levealder og bedre livskvalitet for svært mange. Utviklingen har i første rekke kommet de rike land til god, og spørsmålet er hvordan befolkningen i lavinntektslandene kan nyte godt av denne utviklingen.
Den biomedisinske revolusjonen har ledet til en rekke nye legemidler de siste tiårene som både har bidratt til økt levealder og bedre livskvalitet for svært mange. Utviklingen har i første rekke kommet de rike land til god, og spørsmålet er hvordan befolkningen i lavinntektslandene kan nyte godt av denne utviklingen. Kort tid tilbake la utviklingsminister Heikki Holmås, utenriksminister Espen Barth Eide og helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre frem rapporten “Norske aktørers engasjement for global helse”. Rapporten slår bl. annet fast at regjeringens mål er å bidra til ”å redde seks millioner kvinner og barn de neste fem årene gjennom fokus på økt tilgjengelighet, prisreduksjoner og mer effektiv bruk av tretten medisiner og familieplanleggingsprodukter.” Tilgjengelighet til legemidler er sentralt for global helse.
Mens kreft og hjerte/kar-sykdommer har vært ofret mest oppmerksomhet i den rike delen av verden har lavinntektslandene i større grad slitt med smittsomme sykdommer og infeksjoner. Den internasjonale farmasøytiske industri har hovedsaklig rettet sin innovasjonsinnsats mot helseutfordringene i den rike del av verden. Mens for eksempel kreft var en moderat helseutfordring i lavinntektsland tidligere, ser man i økende grad at sykdommer som rammer befolkningen i den rike del av verden også representerer en økende helseutfordring i lavinntektslandene. WHO har derfor lansert et eget program for ikke-smittsomme sykdommer som kreft, hjerte/kar-lidelser, diabetes og lungesykdommer. Det må fortsatt arbeides med å rette innovasjon inn mot de lavinntektslandenes særskilte behov.
Utvikling av legemidler er meget kostnadskrevende, langsiktig og kunnskapsintensiv. Fra en idé unnfanges, gjerne av basalforsker ved biomedisinske universitetslaboratorier, til et nytt legemiddel ser dagens lys kan ofte 10 år med forskning ligge bak og investeringer i størrelsesorden flere 100 millioner kroner. De aller fleste ideer vil etter mange års intens forskning ikke resultere i et nytt legemiddel. Et eksempel fra vår hjemlige arena er det farmasøytiske selskapet Clavis Pharma som etter mange års forskning og store investeringer må stenge dørene etter negative resultater fra en klinisk studie. Investeringene og den finansielle risiko ved legemiddelutvikling er det den farmasøytiske industri som tar. Dette leder til svært høye priser på nye legemidler, men også mekanismen for hvordan rike land betaler for innovasjon og legemiddelutvikling. Lavinntektslandene vil ikke kunne bekoste utviklings- og innovasjonskostnadene på samme måte og får dermed heller ikke tilgang til moderne legemidler.
En ekspertgruppe under WHO har foreslått en alternativ finansiering av forskning og innovasjon på sykdommer som primært rammer utviklingslandene. Ett av hovedprinsippene er at disse kostnadene må finansieres uavhengig av prisen på produktene. I dag finansieres slike innovasjonskostnader ved at medisinene har en uforholdsmessig høy pris i monopolperioden. Ekspertgruppen foreslår en finansieringsmodell der alle land bidrar med en fast prosentandel (0,01%) av BNP, det vil si at både høy- og lavinntektsland har et felles ansvar for forskning og innovasjon. Med den økonomiske risiko som legemiddelutvikling medfører er det vanskelig å inngå avtaler med industrien som omfatter ikke-eksklusiv rettigheter. Dersom finansieringsmodellen endres slik at alle land bidrar med en fast andel av BNP vil dette åpne for ikke-eksklusiv lisensiering og en åpnere innovasjonsarena enn slik vi ser i dag.
Lavinntektslandene vil i tillegg settes i stand til selv å bidra til innovasjon og legemiddelutvikling. Norge kan hjelpe til ved å gå inn for WHO forslag, men også ved å bygge opp mer kompetanse innen medisinsk forskning og helseledelse, slik at landene selv kan være aktive partnere innen forskning og innovasjon. Her kan Universitetet i Bergen, blant annet ved det arbeid som gjøres ved Senter for internasjonal helse og HEMIL-senteret være med og bygge opp slik kompetanse.