Førsteinntrykket holbergprisvinner Jürgen Kocka etterlater seg, er at han er en person man ikke kan overse. Ikke bare tar han bra med plass, han utstråler også en tilstedeværelse og oppmerksomhet som gjør at man må skjerpe alle mentale sanser litt ekstra. Undertegnede blir kontant satt på plass etter en sleivete kommentar om at det må være stas å være europeisk sosialhistoriker i en tid så omskiftelig og uforutsigbar som vår.
– På 60- og 70-tallet, da var det stas! Da var sosialhistorie som fagretning på vei fram, og selv folk som aldri hadde sett på seg selv som sosialhistorikere, begynte å presentere seg som det. Men den perioden tok slutt, og vi fikk flere tiår hvor kulturhistorien tok over, med sin vekt på symboler og ritualer, gester og tolkninger. Det er først de siste årene at vi har fått flere stemmer som sier at det er på tide å ta store spørsmål som ulikhet, globalisering og kapitalisme med i beregningen igjen. Vi bør slutte å marginalisere sosioøkonomiske perspektiver ved å overdrive kulturens betydning. Så jeg har inntrykk av at vi er i ferd med å gjenoppdage viktigheten av sosialhistorie, og i den forstand har du rett, det er gode tider for sosialhistorikere.
Ja til utvidet arbeidsbegrep
I dag er Kocka gjesteprofessor ved University of California, Los Angeles, og seniorforsker ved Humboldtuniversitetet i Berlin. Holbergprisens fagkomité uttalte at Jürgen Kocka har vært avgjørende for et paradigmeskifte i tysk historiografi ved å åpne den opp mot samfunnsvitenskapene. Han regnes som en ledende figur innen den sosialhistoriske grenen av historiefaget, og har særlig arbeidet med arbeidsliv, bedriftsorganisering og sosial klasse.
Enhver som leser aviser, får inntrykk av at det er komplisert å være arbeider i Europa for tiden. Hvilke jobber er det lurt å satse på, og hvor lenge kan man regne med å ha dem? Bør vi jobbe mer eller mindre? Og hva med pensjonen, kan vi fremdeles stole på at den vil ligge der og vente på oss når vi kommer opp i 60-årene et sted?
Kocka mener det ikke ville skadet om vi utvidet arbeidsbegrepet en smule.
– Hvis man for eksempel sammenligner leksikonartikler over tid, ser vi en viss tendens til at begrepet arbeid er blitt smalere, og nå er ensbetydende med lønnsarbeid. Tidligere hadde arbeid ikke nødvendigvis noe med markedet og inntekter å gjøre. Denne endringen kommer nok delvis av framveksten av kapitalismen i det 19. og 20. århundre. Men nå ser vi også en del mot-trender, som forsøket på å definere omsorgsarbeid i hjemmet og barneoppdragelse som arbeid. Eller frivillig arbeid som skjer i organisasjonslivet og sivilsamfunnet for øvrig. Hvorfor skulle ikke det være arbeid, selv om det er ulønnet?
Artikkelen fortsetter under bildet.
kapitalismen selv.
Respekt gjennom arbeid
– Hvilken betydning har arbeidet for vår selvoppfattelse i dag?
– Tja, hvilke alternativer finnes det, egentlig? I samfunn hvor religion spiller en viktig rolle, kan den være en måte å definere seg selv og sin egenverdi på. Nasjonen kan spille en tilsvarende rolle, men det er mindre gangbart enn før. Så arbeid er vesentlig for selvforståelse og selvrespekt, og av den grunn tror jeg det er viktig å utvide arbeidsbegrepet, for ingen har vel lyst til å definere seg selv utelukkende ved markedsverdien av arbeidet man utfører.
Å myke opp kategoriene er også viktig fordi forholdet mellom arbeid og fritid har endret seg, mener Kocka. Mulighetene for å bruke fritidsaktiviteter til å øke ens sosiale status er større enn noen gang, ikke minst fordi vi har så mye mer fritid enn før.
– Men samtidig er måten du bruker fritiden på, veldig avhengig av hvordan du har organisert arbeidet ditt. Mister man arbeidet, forsvinner også betydningen av fritid, for begrepet fritid forutsetter arbeid. Blir man arbeidsledig, bryter skillet sammen, og for veldig mange innebærer det, selv i dagens ustabile arbeidsmarked, en følelse av desorientering, destabilisering og meningstap.
Slaget om velferdsstaten
I går innledet Kocka på det årvisse symposiet i anledning utdelingen av Holbergprisen. Årets tema var forholdet mellom velferdsstat og sivilsamfunn. Kocka legger ikke skjul på at velferdsstaten slik vi kjenner den, står overfor store utfordringer.
– Den demografiske utviklingen med flere eldre og lavere fødselstall enn før, er selvfølgelig en av disse utfordringene, og velferdsstaten må tilpasse seg dette. Antakelig må vi regne med å stå lenger i jobb. Jeg tror at den klare inndelingen i livsfaser – ungdom og læring, voksenliv med lønnsarbeid, og pensjonisttilværelse – bør mykes opp. Men det er også andre viktige utfordringer, ikke minst endringene i familieforhold. Skandinaviske velferdsstater har taklet dette rimelig bra, men i Tyskland og andre europeiske stater er velferdsstaten bygget opp rundt ideen om den mannlige familieforsørgeren, som bruker voksenlivet på å tjene penger og samle opp pensjonsrettigheter. Dette fundamentet er blitt fragmentert, man har flere kortvarige jobber, man jobber hjemmefra, arbeidsmarked og familieliv er mer flytende. Dessuten har etterkrigstidens raske økonomiske vekst blitt dempet, og velferdsstaten kan ikke ekspandere som den har gjort.
Ansvar og plikt
– I debatten om lønninger og pensjonsalder får man nesten inntrykk av at arbeid er gått fra å være noe man gjør for å kunne forsørge seg selv og sin familie, til å bli en plikt man har overfor velferdsstaten. Er du enig i det?
– Det kan nok være et diskusjonstema. Heldigvis lever vi i liberale stater hvor det er en selv og ikke staten som bestemmer hvordan en skal innrette arbeidet. På den annen side, tenk på sivilsamfunnets rolle. Jeg synes det er en god idé å diskutere hvilket ansvar vi har som samfunnsmedlemmer. Jeg vil ikke snakke om plikt, men det kan hende vi har ansvar utover å sørge for oss selv og vår egen familie, selv om det må være opp til hver enkelt å avgjøre hvilket ansvar man har. Det er også en grunn til at jeg synes vi skal utvide definisjonen av arbeid, i retning av å drive nyttige og forpliktende aktiviteter ikke bare for markedet, men for fellesskapet, hvordan man nå velger å definere det.
Samler trådene i kapitalismen
I det siste har Kocka interessert seg mer og mer for kapitalismens utvikling. Det mener han er en naturlig konsekvens av å ha brukt hele karrieren på å studere ulike ting som alle henger sammen med kapitalismen: Bedrifter, arbeidsliv og klassestrukturer, arbeiderbevegelsen, entreprenørskap, borgerskap. Nå håper han å samle disse trådene ved å studere kapitalismens historie mer inngående.
– Ordet kapitalisme har lenge vært marginalisert utenfor marxismen, folk foretrekker å snakke om markedsøkonomi eller fri konkurranse. Kapitalisme har vært veldig polemisk ladet. Min definisjon av kapitalisme ligner mye på markedsøkonomi, men det inkluderer også sosiale og kulturelle aspekt. Debatter om kapitalisme inneholder gjerne sosiale og kulturelle faktorer, mens debatter om markedsøkonomi ikke gjør det i like stor grad. For historikere, som alltid er interesserte i kontekst, er det et lovende aspekt ved ordet kapitalisme. Etter den kalde krigen er ordet blitt mindre ladd, og flere er begynt å bruke det igjen. Samtidig dukker det opp nye spennende problemstillinger. Mange ser på kapitalisme som noe som oppsto i Europa og har spredd seg til resten av verden, og det kan nok stemme. Men kanskje man kan finne lignende former for utvikling i andre deler av verden, som ikke ble kalt kapitalisme? Den globale historiske dimensjonen er blitt mye viktigere innenfor dette feltet.
– Ofte kan det virke som om kapitalisme er som fysikkens lover, noe som står utenfor menneskelig kontroll og som vi bare må tilpasse oss?
– Som historiker er jeg imponert av to ting: Først, ja, det er utrolig hvordan kapitalismen har overlevd alle endringer og all kritikk og er blitt et nesten universelt økonomisk system. På den annen side er jeg imponert over den enorme variasjonen og endringsviljen kapitalismen kan oppvise. Og hvis man ser nøyere på hvordan disse endringene skjer, finner man konflikter og menneskelige handlinger og kultur. Når man først har åpnet for dette perspektivet, er man langt unna å se på kapitalismen som en evig og uforanderlig størrelse, men heller som en prosess.
Fra arbeiderbevegelse til miljøsak
– Hva med kritikken av kapitalismen, har den også endret seg?
– Absolutt. Fra midten av 1800-tallet var arbeiderspørsmålet sentralt. Det handlet om Marx, arbeiderbevegelse, fremmedgjorthet og utbytting. Det hører vi jo ikke om lenger. I mellomkrigstiden handlet det om depresjon, arbeidsløshet, den innebygde selvmotsigelsen i en kapitalisme som kan produsere alt, men ikke arbeidsplasser. Men igjen er ikke dette noen dominerende kritikk. Nå dreier det seg mer om forskjellene som markedet skaper, innenfor og mellom samfunn, om klimaspørsmål, om ødeleggelsen av ressurser som følge av en økonomi som vokser og vokser og tilintetgjør de forutsetningene som skapte den. Dette er kritikk som ikke fantes på 1800-tallet, men som er sterk i dag. Dessuten vil jeg legge til at kapitalismekritikk varierer veldig fra region til region. Det er ingen grunn til å ta for gitt at Kina eller India vil få lignende arbeiderbevegelser som de vi hadde på 1800- og 1900-tallet i Europa. Hva mennesker i ulike kulturer oppfatter som skadelig ved kapitalismen, ser ut til å variere veldig. Jeg kan ikke si det sikkert ennå, men jeg forestiller meg at kritikken av kapitalismen varierer mer enn kapitalismen selv.
.