I Spesialsamlingene bevares brevsamlingen til Haakon Shetelig (1877-1955), sannsynligvis den største (flere enn 5000 brev) av de hundrevis av brevsamlinger som finnes i magasinene våre. I ukens Glimt fra samlingene vil jeg presentere en av brevvekslingene Haakon Shetelig hadde med andre fagpersoner i sin samtid.
Haakon Schetelig ble født i Christiania, men flyttet til Bergen i 1901 for å jobbe som konservator og bestyrer ved den historisk-antikvariske delen av Bergens Museum. I 1914 ble han en av de første professorene ved Museet. Shetelig ble pensjonert fem år før grunnleggelsen av Universitetet i Bergen i 1948. I 1918 slettet han bokstaven «c» fra det opprinnelige tyske familienavnet, og som datteren sier i hans biografi, «navnet fikk da et mer engelsk preg» (Kari Shetelig Hovland, Haakon Shetelig. Arkeologen og mennesket, Alma Mater: Bergen 1995, s. 6).
Det er faktisk sant at Shetelig så ofte utenfor Norges grenser, selv om han knyttet sitt navn til utgravninger i Norge (først og fremst Osebergfunnet) og studier av norske antikviteter (som The Cruciform Brooches of Norway, tittelen til doktoravhandlingen hans, publisert i 1907 av Bergens Museum og tilgjengelig online). Han hadde han et bredt nettverk og samarbeidet med et internasjonalt fagmiljø og internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Dermed kan man gjennom Sheteligs brevsamling få spennende innblikk i den relevante faghistorien, som gjenspeiler hans virksomhet som verdensberømt arkeolog. For eksempel inneholder listen med hans korrespondenter navn som Andreas Alföldi, Gerald Baldwin Brown, Vere Gordon Childe, Albert Gay Stanhope Crawford, Cyril Fox, Vasile Pârvan, William Douglas Simpson, Paul Vitry o.a.
Min bakgrunn som arkeolog og religionsviter med fokus på senantikken og middelalderen i det østlige Middelhavsområdet og langs Nilen ledet meg til den korrespondansen som jeg vil presentere i dag. Den består av ni brev som Shetelig mottok fra Hans Peter L’Orange (1903-1983), professor i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo og grunnleggeren av Det norske instituttet i Roma.
Korrespondansen dateres mellom 1933 og 1952. I 1933 var L’Orange ferdig med avhandlingen sin, men i det første brevet fra den 9. september 1933 ber han «Herr Professor Dr. H. Shetelig» å anmelde i en Bergensavis sin bok, sikkert Studien zur Geschichte des spätantiken Porträts (Aschehoug: Oslo 1933).
Bare 9 dager senere skriver L’Orange et nytt brev, hvor han unnskylder seg for å ha tillatt seg å be om denne anmeldelsen, siden han i mellomtiden hadde funnet ut at Shetelig hadde blitt invitert til å være opponent i sin disputas! Vi kan forestille oss angsten til kandidaten etter denne misforståelsen, men alt ser ut til å ha gått greit til slutt, særlig siden Shetelig anmeldte boken positivt i Bergens Tidende den 28. oktober 1933.
Så, ett år senere (den 21.2.1934) leser vi et nytt brev fra L’Orange, som ber Shetelig om å støtte sitt forsøk med å få stipend fra Michelsenfondet, slik at han kan fullføre forskningen sin i Italia, Dalmatia, Frankrike og Spania, hvor han kunne studere påvirkningen av kunst fra Roma i senantikken på kunst i gotisk og langobardisk tid.
Selv om H.P. L’Orange fortsatte å publisere om senantikkens kunst og ble gradvis anerkjent «utenfor Norges grenser», lærer vi fra hans brev fra 14. oktober 1940 at han «stadig ikke har vunnet frem her hjemme». Han ber derfor «Herr professor H. Shetelig» om å anmelde sin siste publikasjon om Der spätantike Bildschmuck des Konstantinsbogens (De Gruyter: Berlin 1939) i en Bergensavis, og samtidig undersøke om han kan bli invitert til å forelese i Bergen. Hans humør er sikkert påvirket av at han «har for to måneder siden gjennomgått en meget alvorlig operasjon», mens den andre verdens krig pågår …
Humøret har forandret seg drastisk i det neste brevet datert 24. februar 1946. Fem og et halvt år har gått og krigen er over. L’Orange har blitt professor ved UiO siden 1942, men han bruker verken tittelen eller offentlig ark når han hilser sin «Kjære professor Shetelig» og takker ham «for Deres bok, «Hva Norges jord gjemmer» (Tanum: Oslo 1945, tilgjengelig online).
Det neste brevet er fra tre år senere (11. mars 1949) og da bruker L’Orange korrespondanse-ark fra universitetet i Oslo, hvor han er kalt for Professor Dr. Philos. Brevet åpner ved «Kjære Shetelig» ; De har blitt erstattet av du ; og den gamle PhD kandidaten gir råd til professor-opponenten om kontaktene han kunne trenge når Shetelig planlegger reisene sine til Hellas og Egypt. Åpenbart er L’Orange i sitt område i det østlige Middelhavet, etter flere års opphold i Roma der han om ti år (1959) skal grunnlegge Det norske institutt.
Korrespondansen fortsetter med gjensidig respekt og samarbeid som i de gamle dagene. Den 19. oktober 1949 skriver L’Orange fra Lund til Shetelig, og ber ham om å anmelde hans nyeste publikasjon, Keiseren på himmeltronen (Dreyers Forlag: Oslo 1949). Men tonen i brevet er ikke som for 15 eller 9 år siden. De to professorene har blitt venner og det gjenspeiles i de to siste brevene fra vår samling, to post-kort som L’Orange poster til «Kjære Shetelig», først fra Lund og senere fra Roma.
I den første takker han for at «du vil skrive om «Keiseren på Himmeltronen» i en Bergens-avis» og utrykker sin glede over «å høre at du er bedre» etter magesåret som hadde plaget Shetelig.
Og i det andre kortet er det igjen invitasjon om å anmelde den nye boken Romersk idyll (Dreyer: Oslo 1952, tilgjengelig online), en bok som hadde allerede blitt diskutert i Roma da ekteparet Shetelig besøkte ektepar L’Orange. Men i arkivet til BT finner man anmeldelsen skrevet av en annen person…
Slike korrespondanser gir oss verdifulle innsikter i personlighetene til viktige aktører i vår faghistorie; omstendigheter i samfunnet der de skapte sine verk; deres språklige valg og retoriske strategier; historier om faglige nettverk og forskningens spenninger. Ved Manuskript- og Librarsamlingen forvalter vi en utrolig rik brevsamling som kan gi inspirasjon til både biografiske, faglige og skjønnlitterære arbeider.
