– Her bor May, sier Rosalind Johannessen.
Vi har gått opp Christies gate, til Muséplass. Johannesen skal vise frem stedene der hun – og også hovedpersonen May i boken «På løveryggen med Christie» – lekte.
«Fra vinduet har jeg verdens fineste utsikt, for jeg ser rett bort på museet», sier May om seg selv.
May bor på Nygårdshøyden. Hun har museet og muséhagen som lekeplass og sitter ofte på løveryggen. Her drømmer og fantaserer hun sammen med sin venn, stortingspresident Christie. Han tar henne med på en historisk reise. Sammen snakker de om hva som har skjedd på og rundt museet, og Christie lar May møte forskjellige historiske personer. Det hele ender med en fest – for 17. mai, som også er Mays bursdag, nærmer seg.
Barn overalt
Selv har Rosalind Johannesen bodd i området i mange år. Hun forteller om en barndom der hun gikk på Nygård skole, der barna rente på kjelke ned Strømgaten og der museet og Muséhagen var gode lekeplasser. Og det bodde barn overalt.
– Dette er et nærmiljø som inspirerer til både fantasi og livsglede, sier forfatteren.
Hun viser vei. Først må hun hilse på løven, som hun satt på utallige ganger som barn. Så går vi videre forbi Naturhistorisk museum.
– Det er bra at den gamle hovedbygningen blir pusset opp, men det er synd at det tar så lang tid på grunn av manglende bevilgninger, sier hun.
– Det er mange som savner «dyremuseet». Men heldigvis er Kulturhistorisk museum åpent. Der er også noen dyr utstilt nå, under oppussingen av det andre museet.
Når aulaen åpner, etter planen til høsten, er Johannesen invitert til å lese fra boken.
Rosa silkesko
Turen går videre til Kulturhistorisk museum. Her er et eget rom til minne om stortingspresident Christie, med møbler og noen personlige eiendeler fra Christie-familien.
Johannesen er godt kjent på museet, for hun har arbeidet både her og på Naturhistorisk museum. I en monter står et par rosa silkesko. Dette er Christies mors bryllupssko. Kanskje de passer til May? Hun synes de er veldig fine.
Johannesen understreker at boken ikke er selvbiografisk. Hun er også opptatt av at handlingen, og også illustrasjonene som Viljar Vindenes Garmannslund står bak, er temmelig tidløs.
Hun synes det er bra at det nå begynner å komme flere bøker om Bergen, også for barn.
– Det er viktig at barn kan bli inspirert av nærmiljøet sitt. Dette håper jeg at boken bidrar til, og jeg synes tegneren har laget flotte illustrasjoner til den.
Et litt nifst paradis
Vi går til Muséhagen.
– Her hoppet vi paradis og lekte gjemmespill og pikken, som de kaller tikken i dag, sier Johannessen.
Muséhagen var hage og lekeplass for barna på Nygårdshøyden. Men det har også skjedd nifse ting der. I boken forteller May om heksebrenning og halshogging.
– Man vet ikke helt hvor dette skjedde, sier Johannessen.
Hun viser vei til både lommetørkletreet, som egentlig er et duetre, og hjertetreet med hjerteformede blader. Begge er blant Mays favoritter.
– Kunne dere leke fritt i hagen?
– Vi skulle jo ikke herje. Og min mor har fortalt at da hun var liten, fikk ikke barn være i hagen etter et gitt tidspunkt, sier forfatteren.
– De vet hvor vi er
Minerva, visdommens gudinne, hilser fremdeles velkommen til Naturhistorisk museum. Men inne er det ikke som det pleide. Hvalskjellettene er tildekket, og naustdalsulven er tildekket, sammen med de andre dyrene. Johannessen forteller at da hun arbeidet på museet, var det noen barn som kom igjen og igjen. Gjerne uten foreldre. Da de ansatte forsiktig spurte om barna ikke skulle gå hjem til middag, var svaret klart: Foreldrene visste hvor de var.
Kanskje sier de som Johannessen sa: Hun skulle arbeide på museet når hun ble voksen.
