En tydelig fornøyd Sigmund Grønmo ser seg rundt. Han har fulgt prosessen med aulaen tett, men det er første gang han er inne i den ferdige storstuen. Han hilser til høyre og venstre på dem som gjør den siste finpussen.
– Den blir veldig staselig, og jeg tror den blir enda mer staselig enn vi har sett for oss, sier han.
Tenkte nytt og større
Grønmo ble UiBs rektor første gang i 2005. Mot slutten av den første rektorperioden fikk han en idé:
– UiB hadde i mange år jobbet for å få pusset opp den monumentale og staselige museumsbygningen. Vi hadde fått påpekning både fra riksrevisjonen og fra Stortingets kontrollkomite om at verken bygningen eller magasinene var i god nok stand. Sommeren 2008 slo det meg at vi måtte tenke helt nytt og større, forteller Grønmo.
Og helt nytt og større, det var aulaen. På denne måten kunne museet også bli mer sentralt i universitetets virke. Omtrent samtidig med at den daværende rektoren fikk ideen om en aula, slik både Universitetet i Oslo og mange andre europeiske universiteter har, var han i tårnsalen for første gang.
– Jeg så da at tårnsalen og en aula kunne koples sammen. Ikke i stedet for, men i tillegg til den museale virksomheten.
Nasjonale støttespillere
Men en aula er slett ikke gratis, og UiB måtte få eierne, altså staten ved regjeringen, til å skjønne at dette var et viktig prosjekt. Grønmo sier at aulaprosjektet tidlig fikk stor støtte internt. Men det var ikke nok.
– Vi måtte etablere en forståelse for betydningen av et slikt bygg, og vi laget både en visjon og en fortelling. Ganske snart så vi at en universitetsaula kunne og burde kobles til grunnlovsjubileet i 2014. Christie var viktig både for det moderne Norge og for opprettelsen av museet, som senere ble UiB, sier Grønmo.
Han så snart at et nasjonalt råd, som skulle løfte og utvikle visjonen og fortellingen og samtidig mobilisere entusiasme, var nødvendig. Rådet ble ledet av Gudmund Hernes, professor og tidligere statsråd. Senere skrev både Torbjørn Jagland og Dagbladets Gudleiv Forr kronikker der de talte varmt for en aula – uten at Grønmo vil avsløre hvordan det gikk til.
– Det handlet om å bygge allianser med samfunnet rundt, men ikke minst om å få forståelse hos politikerne. Riksantikvaren fikk vi sterk støtte fra tidlig i prosessen. Der så de på aulaen som en vei ut av uføret for museet, forteller Grønmo.
For å vise at de virkelig mente alvor, brukte UiB selv penger før pengene fra eierne kom. Det ble gjort ytre vedlikehold, magasinene i realfagsbygget ble pusset opp og forprosjekt satt i gang.
Grønmo skryter av de ulike delene av UiB som aktivt støttet prosjektet, og peker særlig på museet selv, eiendomsavdelingen, universitetsdirektøren og kommunikasjonsavdelingen. Han framhever ellers det gode samarbeidet med arkitektene og statsbygg. Også de to tidligere statsrådene Kristin Halvorsen og Tora Aasland får skryt. Aasland for å ha vært klar og positiv og for å allerede ha gitt bevilgninger til ytre vedlikehold og til muséhagen og gjerde, Halvorsen for å gi den avgjørende oppstartsbevilgningen i 2013.
Nevnte aulaen i en hver sammenheng
Det tok altså noen år å komme i gang. Et søk i På Høydens arkiv inneholder mange intervju med en skuffet rektor som måtte konstatere at det ikke kom penger i dette statsbudsjettet heller. Eller var det bare en del av strategien? Grønmo forteller at han hadde utallige møter for å plante ideen om en universitetsaula i Bergen.
– Jeg brukte også en hver anledning til å nevne aulaen, og sa ofte at <<for øvrig mener jeg at aulaen…>>, humrer Grønmo.
– Så at du sa at du var skuffet var en del av en større plan?
– Jeg hadde et oppriktig ønske om å få penger slik at aulaen kunne stå ferdig til 2014 og jubileet. Men jeg synes koblingen til jubileet fungerte godt likevel – selv om pengene kom et år for seint.
Aulaen var en del av en større plan. Opprinnelig var det nordfløyen UiB-ledelsen hadde tenkt på som storstue, men arkitektene overbeviste dem om at det var best å velge sørfløyen. Et godt valg, mente den daværende rektoren, for det viste seg at det en gang hadde vært en festsal i sør.
– Det var aldri snakk om aula i et nytt bygg. Å plassere den i museet, som er vår fremste formidlingsarena, handler også om fortellingen. UiOs eldste bygg er fra 1850-årene, og museumsbygningen i Bergen stod ferdig i 1860-årene. Museumsbygningen er en viktig del av UiBs identitet, og en aula vil også åpne UiB for samfunnet rundt. Dette blir en storstue for både kulturarrangementer og konferanser, sier Grønmo.
– Hva tenkte du i 2013, da beskjeden om pengene endelig kom?
– Jeg tenkte at dette var kronen på verket, dette var helt i slutten av min andre periode som rektor. Det hadde ingenting med personlige ambisjoner å gjøre, men jeg var utrolig glad på UiBs vegne for at saken fikk sin løsning. Det var en utrolig fin dag.
– En skam
Men det gikk ikke helt som Grønmo og resten av UiB håpet på. Pengene til resten av museet lar fremdeles vente på seg. Flere, blant andre tidligere universitetsdirektør Kåre Rommetveit, har nevnt at det virker som en dårlig strategi å dele prosjektet i to.
– De som sier det mangler både kjennskap til saken og innsikt i de budsjettpolitiske prosessene. De tilbakemeldingene vi fikk var at det eneste fornuftige var å dele prosjektet i to trinn, men det var samtidig vår klare forståelse at resten av pengene skulle komme så snart aulaen var klar, sier Grønmo. Han sier at dersom det samlede museumsprosjektet og hele bevilgningsbehovet hadde blitt behanldet under ett, ville man fått en mye mer krevende og langvarig prosess knyttet til forberedelser, godkjenningsprosedyrer og budsjettbehandling.
– Da vi fikk penger til aulaen var det altså ikke snakk om enten hele museumsprosjektet eller aula, men om aula eller ingenting. Det er rett og slett en skam at den nye regjeringen ikke har fulgt opp med nye bevilgninger til resten av bygningen. Alt er klappet og klart, men siden arbeidet nå må stoppe, blir prosjektet dyrere. Det er en sløsing med skattebetalernes penger, sier Grønmo.
Onsdag skjer det. Da er Sigmund Grønmo selvsagt til stede under den offisielle åpningen av universitetsaulaen.
