Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang.
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se På Høydens debattregler her. God debatt!
Fredag vises festspillforestillingen ”Maybe it’s too nice”. Etterpå blir det debatt om hvordan man kan forstå teaterstykket i lys av den russiske teoretikeren Mikhaïl Bakhtin.
– Vi ser en ny interesse for Bakthin på mange fagfelt. Bakhtins tanker blir ikke umoderne. De har overlevd ulike moteretninger innen humanvitenskapene, sier førsteamanuensis Helge Vidar Holm ved Romansk institutt. Han leder Bakhtin-prosjektet ”Cultural Dialogism: The Utterance” som ble plassert øverst i Hf-fakultetets prosjektkonkurranse om strategiske forskningsmidler i fjor. Mikhaïl Bakhtin (1895-1975) ble først presentert for et større publikum i Vesten i 1967 av Holbergprisvinner Julia Kristeva. Kristeva har bygd sin berømte teori om intertekstualitet på Bakhtins dialogismebegrep. Bakhtin var svært opptatt av romaner som er flerstemmige (polyfone) der mange diskurser konkurrerer og der man veksler i tid og rom (kronotopi). Helge Vidar Holm vil fokusere spesielt på tid og rom i sitt innlegg på seminaret. Han skal snakke om den franskspråklige forfatteren Ahmadou Kouroumas roman ”Les Soleils des indépendances” (Uavhengighetstidens soler). Holm kaller Kourouma, som kom fra Elfenbenskysten, en afrikansk Dostovjevskij. Sammenligningen er ikke tilfeldig: Mikhaïl Bakhtin er spesielt kjent for sin bok ”Dostojevskijs poetikk” der Bakhtin fremhever hvordan romanpersonene strides ideologisk seg i mellom og der alle lever sitt uavhengige liv uten at forfatterstemmen er dominerende.
Teaterstykket ”Maybe it’s too nice” med etterfølgende debatt er en del av Bakhtin-seminaret ”Kulturell dialogisme:Ytringen” der Bakhtinforskere fra hele Norden møtes fra 26. til 28.mai. Stykket arrangeres av Bakhtin-prosjektet i samarbeid med Festspillene, Norsk Kritikerlag, Transiteatret og Den Nationale Scene.
Regissør Tore Vagn Lid kaller Transiteateret et eksempel på det “nye” teateret - det som kan kalles for det post-dramatiske teater. Mens teateret tidligere har vært styrt av teksten, den lineære fortellingen og forestillingen om roller som psykologisk karakterskuespill, arbeider Transiteateret med musikk, tekst og bilder som likeverdig scenisk materiale. Det er når dette nye teateret beskrives og forstås at Bakhtin kan være til hjelp.
Bakhtin og Kristeva
Men hvem var Mikhail Bakhtin? Helge Vidar Holm forklarer:
– Bakhtin var blant annet språkfilosof og kulturteoretiker. Han var i høyeste grad en tverrvitenskaplig forsker. Innenfor de humanistiske vitenskapene benytter man Bakhtins teorier både innenfor litteraturvitenskap, semiotikk, filosofi, lingvistikk og pedagogisk psykologi.
Holm sier videre at Bakhtin, ironisk nok, har noen ”uheldige” likhetstrekk med Kristeva:
– Noe av det som karakteriserer Bakhtin er at han ofte formulerer seg vagt og upresist. Samtidig er dette veldig inspirerende fordi det gir en slik rik grobunn for tolkninger. Men ingen må tro at de har det endelige svaret på hva han mener. Han har blitt tatt til inntekt både for marxismen og for kristen ortodoksi. Det som er sikkert er at han er ute etter å gjøre makten til latter, uansett hvor den befinner seg.
Blant UiBs deltakere i Bakhtin-prosjektet er en av Nordens største Bakhtin-spesialister, professor i russisk litteratur, Jostein Børtnes og Torgeir Skorgen, som er tilsatt som post.doc. på prosjektet. Forskerne i Bakhtin-gruppen har særlig fokus på Bakhtins teorier om ytring og det er dette begrepet som utforskes på det pågående seminaret.
– I Bakhtins teorier om ytring ligger det at språket ikke bør sees isolert fra sammenhengen det opptrer i, men som ledd i en større ytringskjede. En ytring peker frem mot mulige svar, og bakover mot det som har vært sagt før. Samtidig forholder ytringen seg til en historisk dimensjon, til selve utsigelsessituasjonen, sier Holm.
En afrikansk Dostovjevskij
– Slik er det også i Les Soleils des indépendances, men Kourouma er også interessant fordi han uttrykker en kulturell dialogisme. Han skriver på fransk, men han har likevel en annen måte å oppleve verden på enn den franske. Hans opplevelsesverden er vest-afrikansk, i malinké-folkets ideologiske og religiøse univers.