– Her en dag skulle jeg på et møte klokken 15.30. Jeg hadde skaffet barnevakt, men så ble møtet avlyst. Jeg ble så glad! Så da gikk jeg hjem og bakte kjeks med ungene i stedet.
Jill Walker Rettberg ler.
Hun er kandidat til vervet som viserektor for internasjonale relasjoner i Team Atakan, hun er professor, og hun er mor til tre; to jenter på 16 og snart fem og en gutt på tre.
Effektiv småbarnsmor
– Jeg tenkte i utgangspunktet at dette intervjuet ikke skulle handle om «småbarnsmor med toppverv».
– Men jeg er jo småbarnsmor! Selvsagt tenkte jeg på det da jeg ble spurt om å stille som kandidat. Men det har gjort et stort inntrykk på meg at nesten alle lederne jeg har møtt ved UiB er menn. De få kvinnelige lederne jeg har snakket med, har stort sett vært over 55. Men mange av de ansatte er som meg – i småbarnsfasen, sier Rettberg.
Hun sier at det virker som om mange ikke ønsker å ta på seg verv før de har gjort unna det viktigste forskningsarbeidet sitt. De synes hun blir feil.
– Og ja, det blir nok mye jobb dersom jeg blir viserektor, men det skal være mulig å få til innen normalarbeidstiden. Er det noe man lærer som småbarnsforeldre, så er det å være effektiv. Dessuten har vi snakket om dette innad i teamet. Det er ikke slik at alle for eksempel må være til stede på alle kveldsarrangementer.
Jill Walker Rettberg har bosatt seg slik at Bybanen går rett forbi hjemmet. Det gjør hverdagen enklere når man er professor, trebarnsmor og har en ektemann som også er akademiker og ansatt ved UiB. Foto: Hilde Kristin Strand
Ungdomsopprør: Å bli humanist
Det var realist Jill Walker Rettberg skulle bli. Det var begge foreldrene hennes, og hun gikk selvsagt realfagslinjen på videregående. Hennes ungdomsopprør var å velge humaniora da hun skulle studere.
– Jeg tok hovedfag i litteraturvitenskap. Jeg skrev om hypertekst, og fikk veileder på Seksjon for humanistisk informatikk, sier Rettberg.
Hun forteller at deler av utdannelsen tok hun ved daværende Høgskolen i Stavanger. Der var ikke humanistene og realistene skilt fra hverandre, noe som førte til at den unge humanisten fikk tilgang til både PC-stuer og Internett. I 1993 var det langt fra dagligdags.
– Da oppdaget jeg hypertekstlitteratur. Senere oppdaget jeg at han som hadde skrevet om dette, Espen Aarseth, var ansatt ved UiB. Jeg banket forsiktig på kontordøren hans og var så nervøs, forteller Rettberg.
Professor mens hun hadde morspermisjon
Hun fullførte hovedfag og senere doktorgrad. Da hun hadde disputert, sluttet Aarseth i jobben ved UiB. Det åpnet for at Rettberg, som da var tidlig i 30-årene, både fikk fast jobb og også ble seksjonsleder for et fag som måtte bygges opp.
– Jeg husker at jeg ringte til min mor og sa at jeg syntes dette var vanskelig. Det tørre svaret var at John F. Kennedy bare var litt eldre da han løste Cuba-krisen. Og jeg lærte mye, sier Rettberg.
– Du ble professor mens du hadde morspermisjon. Andre bruker den tiden til å gå på kafé.
– Vel, det var ikke helt sånn det var. Da jeg skulle ut i permisjon med den yngste, skjønte jeg at jeg ikke kom til å få publisert veldig mye de neste to årene. Siden det er to års karantenetid etter å ha søkt opprykk til professor, søkte jeg før jeg gikk ut i permisjon.
Da Rettberg kom tilbake i jobb, var hun professor i digital kultur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier.
Tidlig på Facebook
Rettberg blogger og twitrer og er en ivrig Facebook-bruker. Bloggingen begynte hun med så langt tilbake som i 2000, og hun registrerte seg på Facebook i 2007, da det ble åpnet opp for alle. Da gjorde hun det sammen med studentene for å finne ut hva dette var for noe. Fremdeles bruker hun Facebook aktivt når hun underviser, men hun blir som hovedregel ikke venner med studentene.
– Lenge tenkte jeg at bloggen min og twitterkontoen min er helt åpne, men at jeg ville bruke Facebook mer privat. Men nå er det mange interessante faglige diskusjoner å være med på der, og jeg poster mye offentlig, sier Rettberg.
Men det er ikke alle som får se alt av henne. Bilder av barna blir for eksempel stort sett bare vist til vennene. De er også delt inn i grupper; bekjente for seg, nære venner for seg.
– Jeg tror mange nå har et mer bevisst forhold til hva de legger ut på sosiale medier. Jeg ser at en del av studentene for eksempel opererer med to Facebook-profiler. Den ene er den der de bruker sitt egentlige navn og som de vil at fremtidige arbeidsgivere skal se. Den andre har et tullenavn, men alle vennene deres vet at dette er dem, sier Rettberg.
– Må komme oss bort fra Rommetveit-saken
Bloggen hennes er først og fremst en fagblogg. Det innbefatter mange sider ved jobblivet.
– Jeg er enig med feministene på 1970-tallet: Det personlige er politisk. Det er mye man ikke snakker om. For eksempel all redselen man opplever i stipendiatprosessen – det er dødsnifst å bli ferdig. Det snakker man ikke om, sier Rettberg.
Hun sier at det er noen ting ved UiB hun er glad for at hun ikke har fått med seg.
– Jeg tror for eksempel at det er en fordel for begge rektorlagene at ingen var med på Rommetveit-saken. Vi må komme oss bort fra den nå, sier hun.