«Det har meldt sig med stadig stigende styrke, at civilisationen og fremskridtet kræver, at samfundet i sin helhet verner om barnet og derigjennem verner om den kommende generation» skrev Johan Castberg i 1914.
Året etter, i 1915, vedtok Stortinget tre oppsiktsvekkende lover som skulle gi vern til de aller svakeste i datidens samfunn; barn født utenfor ekteskap og deres mødre.
Med «Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hverandre», «Lov om forsorg for barn» og «Lov om forældre og egtebarn» fikk alle barn samme juridiske status. Lovene forente to prinsipper: Samfunnet skulle ta ansvar for inndriving av farsbidrag, og utenomekteskapelige barn –lausungene”- fikk rett til navn og arv etter faren.
- Barna skulle ikke lide for omstendigheter som var utenfor deres kontroll.
Fjernet ikke stigmaet
- Vi snakker gjerne om at Johan Castberg avskaffet lausungene. Gjorde han egentlig det?
- Barnelovene skilte mellom barn født i og utenfor ekteskap – som fikk hver sin lov – men de var revolusjonerende i den forstand at med dem fikk alle barn samme rett til fars navn og fars arv, sier Siri Gloppen, professor ved Institutt for sammenliknende politikk.
De castbergske barnelovene ga barn en selvstendig og lik juridisk status, uavhengig av foreldrenes relasjon til hverandre.
Dette er det fundamentalt radikale med lovene, sier Siri Gloppen:
- Lovene hadde barnas beste som siktemål. Barna skulle ikke lide for omstendigheter som var utenfor deres kontroll.
Siri Gloppen er en av en rekke innledere under Seminar om De castbergske barnelovene som starter i aulaen onsdag. Hun skal holde et innlegg om de castbergske barnelovene i et internasjonalt perspektiv. Seminaret går over to dager, og markerer at det er hundre år siden barnelovene ble vedtatt.
- Ideen om likhet var revolusjonerende i internasjonal sammenheng. Men de sosiale normene var seiglivede. Først på på 60- og 70-tallet begynte det å bli mer sosialt akseptert å få barn utenfor ekteskap. Og fra 2000-tallet ser vi at en overvekt av barn som fødes har foreldre som ikke er gift, sier Siri Gloppen.
De «uønskede» barna
Tall fra 1800-tallet viser at mellom syv og åtte prosent av alle barn var såkalt “uekte barn”. Var mor fattig, og far ikke ønsket å gifte seg med henne, hadde moren få muligheter til å ta seg av barnet selv. Barnedrap var den største drapskategorien i norsk rettshistorie fra første halvdel av 1600-talet til siste halvdel av 1800-talet.
Tidligere lover, som bidragsplikten for menn, hadde hatt mer allmennpreventive siktemål. De skulle verne om ekteskapet som institusjon gjennom å straffe kvinner og menn for sine utenomekteskapelige eskapader.
- Noen kvinner opplevde situasjonen som så fortvilende at de fødte i skjul.
- Noen kvinner opplevde situasjonen som så fortvilende at de fødte i skjul. Deretter ble barnet satt bort, eller tatt livet av. Barnelovene var en sosialpolitisk reform som skulle endre på dette, sier Lise Gundersen. Hun har i sin tid skrevet hovedoppgave i historie om kvinners engasjement i debatten om De castbergske barnelovene, og har vært med i planleggingen av seminaret.
Frykt for at familien skulle trues
Johan Castbergs progressive ideer var en del av en sosialradikal bølge. Han hadde en meningsfelle i Katti Anker Møller, og sterke støttespillere i kvinnebevegelsen og i arbeiderbevegelsen. Men han hadde også sine motstandere. Mange av dem fra kristne og konservative politiske miljøer.
– Castbergs motstandere fryktet at familieinstitusjonen, og ekteskapet som rammen rundt familielivet skulle miste sin posisjon i samfunnet. At det skulle bli legitimt å få barn før eller utenfor ekteskapet, sier Lise Gundersen.
Barnets beste, en radikal tanke
Johan Castbergs navn er også knyttet til konsesjonslovene for vannkraftutbygging, hjemfallsretten, samt tidlige versjoner av arbeidsmiljøloven. Men det er det tette samarbeidet med svigerinnen Katti Anker Møller og arbeidet med barnelovene han best blir husket for i dag.
- Det er en stor humanisme som kommer fram gjennom lovene. Dette er lover som har barnets beste i fokus. Han har blitt et symbol på en progressiv politikk som også la et viktig grunnlag for en måte å tenke rundt sosiallovgivning på, som legger mer vekt på likhet og beskyttelse av enkeltmenneskets behov og rettigheter enn på hensynet til samfunnsorden og -moral. Slik sett har Johan Castberg har vist seg å være spesielt framsynt, sier Siri Gloppen.
– Lovene er en merkestein i internasjonal sammenheng og er noe som det norske samfunnet kan være stolt av, sier Lise Gundersen.
