21. mai etterlyste jeg en forklaring på hvorfor avfallssorteringen ble endret, i lys av åpenbare motargument basert på miljøvern og økonomi.
Berge forteller På høyden at renholdsoppgavene ”var altfor dårleg skildra” og derfor ble endret ved forrige anbudsrunde, men dette forklarer ikke hvorfor renholdsoppgaven, å tømme papiravfall, ikke er blant renholderens oppgaver. Mener Berge at det er lettere å beskrive renholderens oppgaver når man slipper å beskrive tømming av papiravfall?
Berge sier videre at papirforbruket skal ned, men som Meyer stiller jeg spørsmål ved hvordan delegering av avfallshåndtering fra renholdsarbeidere til andre ansatte skal få ned papirforbruket.
Berge krever videre at ”[a]lle må yta litt. Ein skal merka at ein brukar papir – på den måten kan me få ned forbruket”. Tror Berge at vi ikke merker hvor mye papir vi bruker med mindre vi bærer papiret ut fra kontoret vårt selv? Eller mener Berge at vi skal ”merka” papirbruken ved å bli påført en fysisk anstrengelse ved å bære ut papiret?
Berge gir også beskjed om at ”[m]e har godt av å bevege oss”, men dette gir heller ingen begrunnelse for hvorfor renholdsarbeid delegeres fra renholdere til andre ansatte. Diskusjonen handler ikke om hva vi har godt av, men om hvordan ansattes begrensede arbeidstid bør benyttes og etter hvilket kriterium arbeidsoppgavene bør fordeles. Berge forteller at han går helt bort til nabobygget for å kaste sitt papiravfall. Er dette et eksempel på hensiktsmessig bruk av universitetets ressurser eller bør denne spaserturen utføres av noen som ikke hever direktørlønn? Uansett hvor godt vi har av å bevege oss bør vi hverken pålegges eller tillates å heve lønn for å trimme. Helsefremmende aktiviteter er vel og bra, men dette må de ansatte eventuelt bruke fritiden sin til.
Berge ”ser at nokre vitenskapeleleg tilsatte ikkje vil bruke tid på å tømma papirbosset sitt”, men denne saken handler ikke hva de vitenskapelig ansatte ønsker eller ikke ønsker å bruke tiden sin på. Den handler om hvordan vi som universitetet bør benytte de begrensede resursene vi har til rådighet slik at undervisning, formidling og forskning kan bli bedre – det er tross alt dette universitetet skal drive med. Vi trenger et kriterium for å fordele arbeidsoppgavene vi ikke kommer utenom, som for eksempel håndtering av avfall. Berges svar til På høyden indikerer at vi mangler et slikt kriterium.
Tanja Barth har indikert at delegeringen av avfallshåndteringen er som bagatell å regne og det er jeg enig i, men bagatellen er et symptom på en mangelsykdom. Vi mangler en idé og debatt om hvor grensen for slike bagateller går, og det trenger vi for å hegne om universitets kjernevirksomhet. I denne sammenhengen er det ikke avgjørende hvem som kaster papiravfallet, men etter hvilket kriterium vi fordeler arbeidsoppgavene. Hvis Berge mener alvor når han sier at han er interessert i ”balanserte løysingar” må han antas å være enig i at arbeidsfordelingen ikke bør skje vilkårlig, uten et kriterium. Spørsmålet som gjenstår er, hvilket kriterium EiA har brukt og hvordan dette kriteriet passer sammen med ledelsens ambisjon om å bli et grønt og internasjonalt anerkjent universitet.