– Uten den langsiktige private finansieringen, hadde det ikke blitt noen artikkel i Nature Genetics, sier professor Pål Rasmus Njølstad, leder for K.G. Jebsen Senter for diabetesforskning.
Ikke mulig uten private midler
En artikkel på dette nivået krever i gjennomsnitt forskning i fem år av minst to forskere på full tid, regner professorene Pål Rasmus Njølstad og Anders Molven ut.
Genetiske analyser koster penger.
– Medisinsk og naturvitenskapelig forskning er blitt vesentlig dyrere å gjennomføre, mener Molven.
De vanlige, eksterne finansieringskildene strekker som oftest ikke til. Njølstad og Molvens toppforskning trenger supplementet som bare kan komme fra private givere.
Fra kontoret på Barneklinikken kommenterer professorene hovedoppslaget i Forskerforum – tidsskriftet for medlemmer av Forskerforbundet: «Milde gaver» kommer med bindinger, frykter enkelte forskere. Miljøer mottar støtte fra kapitalister som ønsker byste av seg selv foran inngangen til medisinske forskingssentra. Dette er ikke Molven og Njølstads erfaring.
Lønnet av BFS og Jebsen-stiftelsen
Førsteforfatter på den ferske Nature Genetics-artikkelen heter Karianne Fjeld, og er lønnet gjennom penger fra Bergens forskningsstiftelse og Stiftelsen KG Jebsen. Hun var godt i gang da Mohn-pengene tok slutt. Uten en ny, frisk tildeling i form av et KG Jebsen Senter, hadde det kanskje ikke blitt noen Nature-artikkel.
To gener kan smelte sammen og endre egenskaper. Denne mutasjonen kan være årsak til kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Denne oppdagelsen er dokumentert i Nature-artikkelen, mens resultatene har bakgrunn i diabetesforskningen. For elleve år siden ble Therese Bruusgard Greve det første diabetesbarn som slapp et liv med insulinsprøyter. Tablettene er sluttproduktet av mange års forskning på de genetiske betingelsene og mekanismene bak diabetes.
Sikrer jobber
– Vi har ansvar for mellom 10 og 15 personer ansatt på «løse midler». Det er mange millioner kroner hvert år som på en eller annen må dekkes inn for at folk fortsatt skal ha jobb, sier Njølstad.
– Et problem for norsk forskning er lang, sammenhengende finansiering.
En slik finansiering er Senter for fremragende forskning (SFF). Denne statusen har ikke Molven og Njølstad, men de har noe som ligner, hva gjelder langsiktighet.
Som Jebsen-senter har de finansering i fire år. Den opprinnelige finansieringen fra Bergens forskningsstiftelse (BFS), var treårig. De vil søke om et SFF til høsten.
Private midler blir i stadig større grad en nødvendig forutsetning for toppforskning innen medisin. Spesielt om forskningen ikke faller inn under et av de definerte satsingsområdene under et av rammeprogrammene i forskningsrådet. Miljøet på Barneklinikken på Haukeland har lyktes med fem søknader innenfor frie prosjektmidler i Norges forskningsråd. Njølstad har et ERC Advanced Grant. Det utløste en BFS-tildeling til storskala genetiske analyser, og en spesiell driftsbevilgning fra UiB. Bak den siste artikkelen i Nature Genetics, ligger genetiske analyser fra 2000 pasienter.
UiB sørger for fasilitetene, tak over hodet og lys og varme. Men ikke generelle driftsmidler til forskningen. De er derfor helt avhengig av å lykkes med søknadsskrivingen for å beholde folk og holde aktiviteten oppe. Suksess har en tendens til å avle mer suksess. Derfor er det neppe siste gang vi får høre om høythengende publiseringer fra diabetessenteret på Haukeland og UiB. Men den høye aktiviteten har også en økonomisk bakside (se faktaboks om Moser-miljøets erfaringer.)
Bergen midt i det private smørøyet
Dette er ikke den første artikkelen på trykk i Nature Genetics fra Senter for diabetesforskning ved UiB. Det unike er at arbeidet bak disse resultatene er helt og holdent bergensk – ikke en type internasjonal konsortium med UiB-forskere som kun én av mange deltakere.
- Bergensmiljøer og UiB er i en fantastisk situasjon med denne muligheten for langsiktig, ekstern finansiering, mener medisinprofessorene. BSF er utelukkende til for Bergensmiljøer. Stiftelsen har et eget program for translasjonsforskning – i skjæringspunktet mellom universitetets basalforskning og klinisk praksis på Haukeland universitetssykehus.
UiB forplikter seg til promotering
Njølstad-miljøet fikk nye fem millioner kroner av Bergens forskningsstiftelse i januar i år.
Hele historien bak resultatene som ledet fram til artikkelen i Nature Genetics, finnes på Universitetets nettsider. Dette er «profilering» av Bergens forskningsstiftelse, som universitetet er forpliktet til å fronte, i henhold til standardkontrakten mellom UiB og stiftelsen.
Der heter det at:
«UiB plikter å synliggjøre BFS som finansieringskilde i tråd med etablert praksis for vitenskapelig publisering» og «Der prosjektets aktiviteter muliggjør profilering i interne og eksterne media, skal UiB arbeide aktivt for positiv omtale.»
Utover dette krever ikke stiftelsen noen form for gjenytelser eller stiller kriterier for forskningstema. Kvalitet er eneste kriterium, og det avgjøres av internasjonale fagfellepaneler. I styret til BFS sitter Trond Mohns søster, Marit Mohn, og blant andre UiBs prorektor, Anne Lise Fimreite, NTNU-rektor Gunnar Bovim og Helse Vests Stener Kvinnsland. Stiftelsens kapital beløper seg til 2,4 milliarder kroner, og årlig fordeles mellom 75 og 100 millioner kroner til ulike forskningsprosjekt på UiB og Haukeland. Per oktober 2014 var samlede bidrags- og oppdragsinntekter ved UiB på 651 millioner kroner.
Private gaver vridd mot medisin
Blir én enkelt, privat aktør for stor på finansiering av forskning, eller konsentrerer midlene på svært smale felt, kan det bli et problem. Men vi er ikke i nærheten av å være der, mener forskerne.
Samtidig skal man vokte seg vel for å definere ut forskingsfelt som uinteressante, advarer Anders Molven. Det viser historien.
– Ta for eksempel da HIV/AIDS dukket opp. Det var svært få som på denne tiden forsket på retrovirus.
Ingen kan vite hva som blir det neste, store forskingsfeltet. Men vi vet noe om de sannsynlige rammene for forskningen fremover. Statlige universiteter og høyskoler kan ikke forvente realøkninger via basisbevilgningene, varslet regjeringen. Vekst må hentes inn gjennom eksterne kilder.
Samtidig har fenomenet mesener innen forskning vært en kuriositet i Norge - i motsetning til i våre naboland, som har lange tradisjoner med Wallenberg- og Carlsberg-fondene. Fred Kavli var tidlig ute med å støtte Moser-miljøet, og kom selv fra en amerikansk tradisjon, som utvandrer på 50-tallet. Mohn, Jebsen, Thon og Hagen har alle sett hvordan satsing på forskning kan fungere som en kombinasjon av filantropi og en type investering med samfunnsmessig avkastning – men med en mye lengre investeringshorisont enn de er vant til fra næringslivet. I det store bildet, spiller fortsatt privat kapital en liten rolle – om lag 500 millioner kroner av et offentlig budsjett på 16 mnd. kroner til forskning.
Men de private kronene er ikke like jevnt fordelt som de statlige. Private midler prioriterer langt tøffere. Det er unge, lovende talenter og de mest velrenommerte forskerne som nyter godt av private bidrag. Realfagene og medisin er flinkest til å søke.
Det er liten tvil om at private mesener har en preferanse mot helse og medisin. Noen fond er direkte resultat av deres egne eller pårørendes sykdomshistorie. BFS-utlysningene har et eget translasjonsprogram, men er ellers åpen mot alle fagdisipliner. Jebsen-fondet er primært giret mot medisin, men er åpen for hele landet.
