- Bidra til å gjøre forskningsresultatene tilgjengelig
Fra høsten av kan forskere parallellpublisere tidsskriftsartiklene sine i UiBs åpne arkivsystem. Institusjonenes kanaler for publisering skal kobles opp mot generelle søkermotorer og dermed har man tatt et viktig skritt mot åpen brukertilgang til forskningsresultater.
De siste årene har det vært en sterk internasjonal bevegelse for å sikre størst mulig spredning av forskningsbasert kunnskap. Man er lei av at forskerne må gi fra seg opphavsretten til kommersielle tidsskrift som selger vitenskaplig viten til skyhøye priser. De siste femten årene har prisen på disse tidsskriftene økt med 200 prosent, mens prisindeksen bare har steget med 57 prosent. Resultatet er at vitenskapelige bibliotek kun har mulighet til å kjøpe inn en liten andel av den relevante tidsskriftslitteraturen.
Det pågår nå flere parallelle prosesser for å motarbeide denne uheldige tendensen og finne nye formidlingsløsninger. Det blir etablert flere og flere såkalte “open access journals” på internett som gir fri brukertilgang, samtidig som man over hele verden er i ferd med å etablere institusjonsbaserte publikasjonsarkiv. Her er bibliotekene sentrale medspillere. Universitetet i Bergen skal ha sitt system klart i løpet av sommeren. Alle arkivene bruker samme metadatasystem slik at man kan parallellsøke på tvers av alle. Forskerne oppfordres til å ta i bruk denne muligheten for å spre arbeidene sine.
Ikke i klammeri med tidsskriftene
- I dette åpne elektroniske arkivet kan man by på alt fra artikkelstoff, undervisningsmateriell og såkalt grått materiale. Målsettingen er at forskerne vil parallellpublisere de artiklene de sender inn til tidsskriftene, forteller direktør ved universitetsbiblioteket, Kari Garnes.
Sammen med seniorrådgiver Jostein Helland Hauge er hun prosjektansvarlig for utviklingen av det nye vevbaserte forskningsstedet, som er basert på systemet DSpace fra MIT.
Forskerne har gjerne trodd de kan komme i klammeri med de tidsskriftene, men Hauge viser til at så mange som 80 prosent av de kommersielle utgiverne nå tillater at forskerne selv publiserer i slike institusjonsarkiv – enten før, samtidig eller like etter. Stadig flere sentrale utgivere, som Nature og Science har gitt etter på dette punktet som følge av et sterkt press fra forskerne. Det er bare tre uker siden det største forlaget, Reed Elsevier, måtte kapitulere.
Åpne tidsskrift med fagfellevurdering
I dag finnes det om lag 24.500 vitenskapelige tidsskrift, men bare ca fem prosent av dem er tilgjengelige som ”open access journals” via internett. Listen over “open access journals” med fagfellevurdering blir imidlertid stadig lengre og her har blant annet Public Libery of Science i USA vært en drivkraft. De utgir også egne tidsskrift innen biologi og medisin, blant annet på initiativ fra National Institute of Health. En annen sentral aktør er nettstedet BioMed Central. Her kan forskerne få artiklene sine publisert i nær hundre ulike elektroniske tidsskrifter. Systemet for kvalitetsbedømming er det samme som i tidsskriftene som utgis av kommersielle forlag som Elsevier og Springer.
- Vi ser jo helst at forskerne velger fra listen over tidsskrift med fri brukertilgang når de skal publisere, men da er man jo selvfølgelig avhengig av at mange flere åpner opp og at kvaliteten og prestisjen på disse blir høy, sier Hauge og legger til at man nå ser nærmere på ulike forretningskonsept for å dekke inn kostnadene til redaksjonelt arbeid og fagfellevurdering.
Noen av de åpne tidsskriftene mottar finansiell støtte fra akademiske institusjoner og stiftelser, mens andre tar betaling av forfatterne eller deres institusjoner for hver artikkel som blir antatt. BioMed Central opererer med institusjonsmedlemskap hvor igjennom forskerne kan legge inn artikler kostnadsfritt. De andre norske universitetene har alt inngått en slik avtale, mens Universitetet i Bergen skal ha møte med Bio Med Central til høsten.
”Impact factor” - et magisk tall
Forskerne sier ofte at de vil publisere i “gode” tidsskrifter med høy “impact factor”, et magisk tall som sier noe om siteringshyppigheten samlet for alle artiklene i et tidsskift i en bestemt periode. Måling av vitenskapelige prestasjoner blir også stadig viktigere i budsjettsammenheng, og rangeringen av tidsskriftene man publiserer i, teller ved senere søknader om forskningsfinansiering og vitenskapelige stillinger. Hauge peker på at åpne fulltekstdatabaser over fagfellevurderte artikler på sikt vil gi et helt nytt evalueringsverktøy.
- Ved hjelp av automatiserte bibliometriske systemer (digitometri) kan man studere bruken av en forfatters-, forskningsgruppe- eller institusjons forskning i annen digitalt publisert forskning. Institue of Scientific Information (ISI) som lager “journal impact factors”, inkluderer bare et begrenset antall tidsskrift i sine analyser. Siden tallet egentlig bare sier noe om hvor stort nedslagsfelt tidsskriftet har i annen forskning, og ikke hvor mye den enkelte artikkelen er blitt brukt, er dette faktisk en lite presis indikator for kvalitet, mener Hauge. Han håper nå at forskerne er sitt ansvar bevisst og tar i bruk de nye publiseringskanalene som åpner seg gjennom universitetets publikasjonsarkiv eller internasjonale disiplinbaserte arkiv.
- Det er jo i alles interesse at forskningen blir mest mulig tilgjengelig, slår han og Kari Garnes fast.
Faglitteratur fra de institusjonelle arkivene har inntil nå vært dårlig dekket av de store søkemotorene på nettet, men nå ønsker også Yahoo og Google å utvikle spesielle mekanismer for søk i forskningsarkiver. I tillegg til å følge med i hvordan de åpne publikasjonsarkivene ved institusjonene kan kobles opp mot disse søkemotorene, vil universitetene også se på hvordan arkivene best kan spille sammen med det nye nasjonale systemet for forskningsdokumentasjon, kalt FRIDA.