– Bologna-prosessen basert på tilfeldigheter
Bologna-prosessen var i utgangspunktet basert på tilfeldigheter uten at det lå noen dypere idéer bak. Det hevder den franske doktorgradsstudenten Pauline Ravinet.
Ravinet er i Bergen i anledning konferansen ”The Third Conference on Knowledge and Politics. The Bologna Process and the Shaping of the Future Knowledge Societies”. 115 deltagere fra en rekke land både i Europa, Asia og Afrika deltar på konferansen som arrangeres av Institutt for administrasjons- og administrasjonsvitenskap og Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.
Sorbonne-bursdag utløste Bologna-prosessen
Pauline Ravinet jobber med avhandlingen ”The genesis of the Bologna Process” ved Sciences Po, IEP de Paris.
Hun har intervjuet mellom førti og femti sentrale aktører i Bologna-prosessen. Hun hevder at når man i dag slår om seg med ord om målene med Bologna-prosessen er dette et innhold som har kommet til underveis. Det hele startet i følge Ravinet ganske rotete.
– Det begynte med at Sorbonne-universitetet fylte 800 år og den daværende franske ministeren før utdanning Claude Allegré hadde en vag idé om at han ville markere med ”noe europeisk” under feiringen. Idéen gikk ut på at man skulle ha en større grad av internasjonalisering og overføringsverdi av utdanning mellom de ulike landene ved å innføre et felles gradssystem, forteller Pauline Ravinet.
Den franske ministeren snekret i løpet av et par hektiske måneder sammen en idé som han fikk sine tyske og sin italienske ministerkollegaer med på. Og slik fødtes det som året etter ble døpt Bolognaprosessen.
Enorm oppslutning
I 1999 hadde oppslutningen om denne i utgangspunktet løse tanken økt enormt. Tre land var blitt til 29 land som på et ministermøte i Bologna sluttet seg til et dokument om å legge om utdanningen til et tonivåsystem med bachelor og master.
– Det er underlig at så mange land ville være med på dette på så kort tid. Det kan selvsagt være et utall grunner for å være med. Som: Det er bedre å være med på toget enn å stå på sidelinjen, det virket som en løs affære og man kunne være med selv om man egentlig var litt likegyldig til det hele. Eller at stater som stod på terskelen til å bli medlemmer av EU fant det formålstjenlig å ”gjøre noe europeisk”, spekulerer Ravinet.
Men hvem er det så som har styrt Bolognaprosessen underveis?
I følge Pauline Ravinet kom studentunionene tidlig på banen og gjorde seg selv til en viktig aktør. De som ikke har hatt særlig innflytelse er akademikerne selv.
– Det kan virke som de ikke så tidlig nok hvor viktig dette ble, mens den sentrale ledelsen på universitetene også har vært sentrale aktører, hevder hun. Det er ikke lenger Frankrike, Tyskland og Italia som er de førende innenfor prosessen, men hvem det er er ikke Ravinet sikker på.
– Det er nokså spesielt, men Bologna-prosessen har ikke noe permanent ledelse, ikke noe fysisk kontor. Det er til enhver tid de som skal ha neste ministermøte som driver arbeidet fremover. Det er ganske rart at det henger sammen, men de har jo likevel erklæringen som de forholder seg til, sier Ravinet.
Styrker det nasjonale nivået
– Paradokset er jo også at Bologna-prosessen har vært med på å styrke det nasjonale heller enn det europeiske. Det har gitt utdanningsdepartementene større kontroll over utdanningen innad i hvert land, noe vi ikke minst ser her i Norge, sier stipendiat i sosiologi, Marte Mangset som studerer det engelske mastersystemet og også er med på den akademiske konferansen om Bologna-prosessen.
Mangset mener dagens situasjon innenfor utdanning i Bologna-området er svært uoversiktlig, og at det framdeles er langt fra slik at man kommer seg lettere over grensene som student enn før.
I Norge innførte man så å si kvalitetsreformen fra den ene dagen til den andre i 2003. I Frankrike er man også i gang med å endre gradssystemet, selv om det er en mye mer langvarig prosess enn den norske,
– I de fleste andre land har de brukt en lengre periode på overgangen, forteller Marte Mangset. Hun forteller at flere forskingsrapporter, blant annet i Polen og Frankrike, viser at det som skal være en enhetlig reform, likevel har en rekke lokale forskjeller i hva man kaller en bachelor og master.
– I Polen fant forskerne åtte ulike typer masterstudier bare på ett universitet. Man har sett det samme i Frankrike. Det ser ut til at det som skulle gi mer orden, foreløpig har resultert i kaos, men dette er det for tidlig å konkludere om, sier Mangset.
Trenger mer forskning
Ifølge de to stipendiatene er det stort behov for mer forskning for å øke kunnskapsnivået om Bologna-prosessen og dens implikasjoner og uintenderte konsekvenser. Selv har de problemer med å finne litteratur om emnet til egen forskning.
– Først nå er pedagogikk blitt et nytt hot tema i Bologna-prosessen. Til nå har man vært mest opptatt av å finne et nytt, felles språk, og mindre opptatt av hva man faktisk legger i det. En av de viktigste effektene av Bologna-prosessen er at den har satt høyere utdanning langt høyere opp på dagsorden i den offentlige debatten. Man diskuterer faktisk dette i aviser og andre massemedia. Slik var det ikke for ti år siden, sier Mangset og Ravinet.