Legefrakken er på når Gottfried Greve viser vei inn på kontoret på Haukeland universitetssjukehus. Han er ansatt som lege i halv stilling, blant annet med bakvakt hvert fjerde døgn, og som professor ved UiB i halv stilling.
– Jeg håper at jeg kan ha noe klinisk praksis selv om jeg skulle bli viserektor. Jeg må redusere den administrative arbeidsmengden jeg har i dag, og så må jeg nok effektivisere veiledningen jeg gir, sier Greve.
– Kan gi så dårlig undervisning man vil
Gottfried Greve (55) er kandidat til vervet som viserektor for utdanning i Kuvvet Atakans rektorlag. Og utdanning er noe av det Greve brenner for. Han har vært visedekan med ansvar for nettopp utdanning ved Det medisinsk-odontologiske fakultet, og mener at undervisning bør vektlegges på en annen måte enn det blir gjort i dag. Selv trives han best med undervisning med pasient til stede.
– Det blir gjort en fantastisk innsats i mange miljøer. Noen ansatte går inn i undervisning med stor entusiasme. Men man premierer ikke undervisning på samme måte som forskning, sier Greve, som mener at UiB må komme seg bort fra ordningen med telle- og brettekanter.
– Man må se dem som underviser, og man må kreve undervisningskompetanse fra alle som skal gi undervisning. For å få det til må man bruke gulrot – og kanskje litt pisk, sier Greve.
– Slik det er for eksempel på medisinstudiet i dag, kan man gi så dårlig undervisning man vil. Man får likevel like mange studenter hvert eneste år – de har ikke noe alternativ, legger han til.
Professoren er opptatt av å se alle studentene: Både de som er flinke og de aller svakeste. Kanskje særlig den siste gruppen.
– Man snakker om en mentorordning. Det er jo ikke de flinkeste studentene som trenger det. Men vi må se dem som gjør det dårlig. I mange av tilfellene er det noe i livet deres ellers som gjør at studiet blir vanskelig. Men i noen tilfeller må vi si til en student at «kanskje du burde finne på noe annet», sier Greve.
Gottfried Greve er lege og professor. Men han får også tid til å spille det han selv kaller amatørtennis, han har spilt med den samme kameraten en gang hver uke i 48 år. I tillegg liker han å gå på tur og å fiske. – Helst med garn, det går raskest. Foto: Hilde Kristin Strand
Kunne blitt arkitekt
At Greve selv ble lege var absolutt ikke selvsagt. Etter gymnaset hadde han ikke gode nok karakterer til å komme inn på medisinstudiet. Men etter militæret og å ha tatt opp igjen noen fag, kom han inn.
– Jeg har aldri angret. Men dersom jeg ikke hadde kommet inn, hadde jeg nok blitt arkitekt, tror han.
Den videre karriereveien ble også til mens han gikk: Venteterminen ble brukt til å arbeide i et legemiddelfirma i Sveits, der han ifølge seg selv tjente nok til å kunne stå på ski i helgene. Deretter fikk han det som het halvt studiestipend for å drive forskning ved Anatomisk institutt. I tillegg jobbet han som pleiemedhjelper på Haraldsplass.
– Jeg lærte orden, å vaske og stelle mennesker, og jeg lærte å oppføre meg. Det siste er veldig viktig, vi leger blir ofte anklaget for å ikke snakke med mennesker, sier Greve.
Etter turnustjenesten fikk han forskningsstipend fra Nasjonalforeningen for folkehelse. Forsker hadde han aldri tenkt at han skulle bli, og da han var ferdig med doktorgraden, var det ingen ledig stilling.
– Da tenkte jeg som så: Hva kan jeg dårligst? Jo, det var barnesykdommer. Jeg synes fremdeles det er fantastisk å arbeide med barn og foreldre.
Greve prøver å lære studentene sine at det ikke er alt som kan planlegges, og at man må ta de sjansene som kommer.
– Man kan ikke planlegge fra a til å, sier han.
Når tenåringer dør
Noen mennesker opplever dette ekstra sterkt. Greve er spesialist i hjertesykdommer. Han jobber både på hjerteavdelingen og på barneklinikken – også der med hjertesyke barn. Ikke alle overlever.
– Jeg synes det vanskeligste er tenåringer som er syke og dør, og det er også ofte det vanskeligste for foreldrene å takle. Disse barna står på trappen til voksenlivet, og de skjønner hva som skjer med dem. Disse skjebnene kan man ikke legge bort – og det tror jeg ikke man skal heller, sier Greve.
Det er også andre erfaringer som er vanskelig å legge bort. Det medisinsk-odontologiske fakultet har et samarbeid med et sykehus i Uganda.
– Tolv prosent av studentene våre reiser nå til sykehuset der. De lærer både hvor vanskelig mye er, og hvor mye man kan gjøre med enkle midler, sier Greve.
Selv har han vært der to ganger, med noen års mellomrom.
– Første gangen var det jeg så så ille at jeg bare hadde lyst til å gå hjem og gråte. Det lå hundre fødende kvinner i en gang og ventet på å få plass på fødestuene. Fem prosent av fødende kvinner dør i Uganda, sier Greve.
Han sier at situasjonen de siste årene er blitt bedre. Kvinnene har fått en sovesal, og foreldrene blir tatt med i diskusjonen når barnet deres er sykt.
Barnas energisenter
Selv om det er selvsagt nå, er det ikke mange tiår siden barna måtte være alene på sykehus også i Norge.
– Moren min var psykolog, og hun jobbet intenst for at foreldrene skulle få slippe inn på Barneklinikken, sier Greve.
Han mener at når foreldrene er med, passer de på at de sykehusansatte gjør en skikkelig jobb.
– «Alle» har en mening om arbeidet som blir gjort på et sykehus. Er det slitsomt?
– Det kan være utfordrende i begynnelsen av en karriere. Men dersom man klarer å bruke det som en ressurs, er det fint å ha med seg. Ofte handler det om hvilke forventninger og forklaringer vi som helsepersonell gir pasientene våre, sier Greve, og illustrerer:
– Dersom en person med hjerteproblemer tror at han eller hun etter operasjon skal bli like frisk som vedkommende var i 20-årsalderen, er det ikke sikkert at det er mulig. Men pasienten kan likevel få et mye bedre liv.
Barneklinikken er i ferd med å bli ny. I 2015 skal det nye barnesykehuset etter planen stå ferdig.
– Da får vi også et Barnas energisenter som skal tilby fysisk aktivitet for dem som trenger tilrettelegging. Det kan være barn i rullestol, det kan være asmatikere – men det kan også være klossete barn som jo har langt lettere for å bli overvektige. Dette senteret er mitt hjertebarn, sier Greve.
Gests sjumenning – eller noe sånt
Gottfried Greve er en av «Grevene». Slekten kom fra Holland, ifølge Store norske leksikon før 1623.
De første som kom var gullsmeder, mens senere er slekten kanskje mest kjent for mange jurister.
– Greve-slekten var en slags politiske eller religiøse flyktninger. De kom til Bergen da det oppstod et tomrom etter hansatiden, sier Greve.
Hans farfar og oldefar var vinhandlere.
– Er du i slekt med Gest (Gunnar Greve Pettersen, artist og nå dommer i Idol, journ.anm)?
– Vi er vel sjumenninger eller noe sånt. Men sønnene mine har han som ett av sine store idol, smiler Greve.
Greve har to sønner på ti og tolv, og konen er også lege og forsker. Det betyr at det til tider er et puslespill som skal gå opp hjemme.
– Min kone klarer likevel å holde styr på oss alle – multitasking, smiler Greve.
– Da jeg sa ja til å stille som kandidat til viserektorjobben, tok jeg det opp både hjemme og på jobb. Jeg liker ikke å bruke ordet tidsklemme, men man må jo finne løsninger.
Tidligere var faren hans hyppig barnevakt og rykket ut nattestid dersom sønnen og svigerdatteren plutselig måtte på jobb.
– Han hjalp til med bleieskift til han var 83 år. Det var fantastisk flott!