TV-serien Grey’s Anatomy handler ikke bare om doktor Meredith Grey, og hennes mor, den tidligere stjernekirurgen Ellis Grey. Navnet spiller nemlig på Gray’s Anatomy. Den er blant verdens mest berømte medisinske bøker, og ble første gang gitt ut i 1850-årene. Forfatter var Henry Gray, som var en ung lege. Den enda yngre legen Henry Vandyke Carter illustrerte boken.
Hendig format
– Dette anatomiverket kom i et mer praktisk format og var billigere enn de tidligere, sier Magnus Vollset.
Han er stipendiat ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap med vitenskapshistorie som tema, og har vært med på å planlegge en åpen forelesning på Universitetsmuseet førstkommende fredag.
Da kommer Ruth Richardson til UiB for å fortelle om hvordan Gray’s Anatomy ble til, og om hvordan Carter etter hvert ble godt kjent i Bergen. Richardson er medisinhistoriker, forfatter og formidler. I 2008 skrev hun forordet til 150-årsutgaven av læreboken, den 40. utgaven, og dette forordet ble til en egen bok: «The Making of Mr. Gray’s Anatomy».
Henry Gray døde tre år etter at boken hans kom ut, og dette gjorde at det er andre som har sørget for oppdatering og nye utgaver. Henry Carter reiste til India. Han var interessert i sykdom blant fattige, som blant annet spedalskhet. På 1860-tallet kom det nemlig stadige rapporter fra ulike britiske kolonier om at de fant tilfeller av spedalskhet. Hva skulle man gjøre med dette?
Så en basill
En rapport ble laget, basert på spørreskjema som ble sendt ut. Konklusjonene var at det ikke var mer spedalskhet enn før, men at man hadde bedre oversikt. Konklusjonen var også at man kunne konkludere med at sykdommen var arvelig og at det derfor ikke var noen smittefare.
Carter analyserte materialet fra Bombay, og fikk midler til å besøke Bergen, som var internasjonalt annerkjent for særlig overlege Daniel Danielsens vitenskapelige arbeid. Men Carter traff også underlege Gerhard Armauer Hansen. Han hadde fått penger fra den daværende legeforeningen i Kristiania og gjort undersøkelser både på kontinentet og på bygdene i Norge, og viste til at de stedene der spedalsksyke var sendt til institusjoner, hadde tallet på syke gått ned. Han mente også at han hadde sett en basill i mikroskopet sitt.
– Det han fant ut, ble publisert som vedlegg til det eneste daværende nasjonale legetidsskriftet. Året etter, i 1874, kom forskningsresultatene på engelsk. Det var etter oppfordring fra Carter, sier Vollset.
Møtet med Armauer Hansen førte til at Carter skiftet mening, og gikk over til å mene at spedalskhet er smittsomt. Men mens Armauer Hansen etter hvert ble overlege, ble Carters karriere i India spolert.
– I India hadde man et militært medisinvesen og et sivilt sanitærvesen. Carter kom i utgangspunktet til landet gjennom det militære, og fikk beskjed om at dette ikke var noe han skulle jobbe med. På grunn av smittetroen opplevde han å bli både latterliggjort og forbigått, sier Vollset.
Ble dømt
I dag vet man selvsagt at spedalskhet er smittsomt. Men Vollset advarer mot å være altfor kritisk til de tidlige forskerne.
– Det er lett for oss å si i ettertid at man tok feil. Nå vet vi at smitte alene ikke er nok. I tillegg til en disposisjon må man trolig ha et nedsatt immunforsvar, sier Vollset.
– Og selv om Carter var den første som ga Hansen æren for oppdagelsen av leprabasillen, har han blitt kritisert nettopp for sine forsøk på å innføre norsk leprapolitikk i India, uten å ta tilstrekkelig hensyn til at de sosiale forutsetningene der var veldig annerledes.
For Armauer Hansen endte det som kjent heller ikke veldig bra. Han ble dømt for å ha brukt en kvinne i forskningen sin uten hennes samtykke. Legen hadde prøvd å bevise at personer med den ene typen spedalskhet også kunne smittes av en annen type. Han stakk en pasient i øyet med en nål som like før hadde vært stukket i en annen persons spedalske hudknuter.
I 1880 ble Armauer Hansen dømt for å ha brutt Criminalloven. Han ble fradømt sin stilling ved Pleiestiftelsen for spedalske, men fikk beholde stillingen som overlege for den spedalske sykdommen i Norge.
Ruth Richardson kommer til UiB for å fortelle om den store anatomiboken Gray’s Anatomy og om linken mellom Henry Carter, som illustrerte den første utgaven, og Gerhard Armauer Hansen. Foto: Privat
