De problematiske kulturminnene
- Kulturminnene er et bindeledd mellom fortid og nåtid. De inngår i kulturlandskapet, og viser vår forankring i historien. Dette er en ressurs og styrke i reiselivssammenheng, sier redaktør Einar Ådland som sammen med professor Ingvild Austad har redigert artikkelsamlingen “Kulturminner, kulturlandskap og kultur-turisme”. Den viser imidlertid at i mange tilfeller blir kulturminnene sett på som et problem og en økonomisk belastning.
Det er seminaret “Kulturisme” som ble holdt på Høgskulen i Sogn og Fjordane 27.-28.november 2000, som har resultert i en bok. Seminaret hadde over 50 deltakere, og var ledd i et samarbeid mellom Avdeling for naturfag (ANF), Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF), Bergen Museum (BM) og UiB.
Distriktskommunene er tjent med kulturminnevern
I den innledende artikkelen til Ingvild Austad og Ann Norderhaug tar forfatterne opp problemer, muligheter og utfordringer når det gjelder kulturminner og kulturturisme. Mange ser på fornminner, gamle tekniske anlegg, bygninger og biologiske kulturminner som et problem og en økonomisk belastning. Men det vises til at kulturminnene kan bidra til å gi oss identitet og forankring i historien, og at de har betydning for reiselivet.
Utfordringen er å utnytte dette og se at landbruket og distriktskommunene er tjent med å ta vare på kulturminnene. Austad og Norderhaug mener at det er fare for en ytterligere avfolking av distriktene, og at bygdene og landbruket selv må se seg tjent med å ha kulturminner i sitt nærmiljø. “Næringen må forstå at kulturminnene kan gi landbruket supplerende legitimitet, i en tid da både subsidier og bygdeutviklingstiltak kritiseres”. I artikkelen legges det også vekt på at bygninger og gjenstander ikke bør flyttes fra sitt opprinnelige miljø, noe som tidligere kunne være nokså vanlig.
“Kulturminner, kulturlandskap og kultur-turisme” er nr.11 av Bergen Museums skrifter. Tidligere har det blant annet blitt utgitt en samling om det vestnorske kulturlandskapet, og man er iferd med å utarbeide bøker om vestlandsgården og småskala-landbruket, samt en bok om “gjengroing.”
God formidling
Einar Ådland er informasjonsleder ved Bergen Museum og altså redaktør for skriftserien. Han sier at den foreliggende artikkelsamlingen som utgis av Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF) og Bergen Museum/UiB skal bidra til en forståelse for at folk må bo og leve i kulturlandskapene for at miljøene skal bli ivaretatt.
- Bare slik kan kulturminnene bevares, og bare slik kan en god formidling av denne kulturarven komme i stand. Det må være levende mennesker som forteller og som møter turistene i miljøet. Turistene vil ha aktiv opplevelse. Et eksempel på dette er at det er aktuelt for turistene å kjøpe lokale råvarer og håndverksprodukter. På denne måten kan besøket bli spennende og eksotisk, selv om de lokale innbyggerne ofte synes mye av det er trivielt.
- Kulturminnene er et bindeledd mellom fortid og nåtid. De inngår ofte i et kulturlandskap, og viser vår forankring i historien. Dette er en ressurs og styrke i reiselivssammenheng. Hvis landbruket mister allsidigheten, vil verdifulle plantearter gå tapt. Det er en fin balanse ute og går her. Småskalalandbruket kan dessuten være nødvendig for produksjon av trygge marvarer og dermed et sunt og variert kosthold. Det norske Landbruksoppgjøret har i flere år vært ugunstig for småbrukene, antall gårdsbruk er blitt halvert siden 1969, og småskalalandbruket er nedprioritert. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å holde småskalalandbruket oppe slik at også kulturlandskapene og kulturminnene bevares. Det beste forsvar av kulturlandskap og kulturminner er bruken av dem, for hvis distriktene forfaller vil ikke turistene komme hit. -De vil ikke ha tomme kulisser, sier Einar Ådland.
Visuell opplevelse og meninger om landskap
Artikkelsamlingen inneholder tolv artikler av fjorten forfattere som har bakgrunn i forskning, utredningsarbeid, privat virksomhet og administrasjon.
I en artikkel skrevet av psykolog Einar Strumse, tar man for seg oppfatninger av jordbruk og jordbrukslandskap hos lokalbefolkningen i Hedmark og Indre Sogn. Interessante forskningsresultater presenteres i tabeller og belyses nærmere i artikkelen, og det går fram at opplevelse og holdninger til jordbrukslandskap er en funksjon av demografiske forskjeller, mer grunnleggende miljøholdninger, og syn på landskapsvern. 447 personer besvarte i år 2000 et spørreskjema som var utformet for å samle inn opplysninger om ulike forhold av kulturell, sosial eller psykologisk art som kan påvirke eller være knyttet til den visuelle opplevelsen av landskaper. Det kommer blant annet fram at tilgjengeligheten til kulturlandskapet oppleves som viktig for den daglige trivsel for svært mange. Nesten 40% av utvalget mener at jordbrukerne ikke er flinke nok til å legge eiendommene sine tilrette for fritidsbruk.
Landskapsvernet ved Lyngheisenteret på Lygra diskuteres hos professor Peter Emil Kaland og direktør Mons Kvamme. Lyngheiene har tradisjonelt vært den dominerende landskaps- og vegetasjonstypen langs den norske vestkysten, fra Lista til Lofoten. Artikkelen dreier seg om at kulturlandskaper er biologiske kulturminner som enkelte steder kan være truet. Tradisjonelt er det villmarken, den uberørte og “ekte” norske naturen som er blitt prioritert, skriver de, men på den annen side har vi meget restriktive kulturminnelover som gir et strengt vern av fysiske spor etter tidligere menneskelig virksomhet, særlig hvis de er fra tiden før reformasjonen. Lyngheiene er imidlertid, i tillegg til mange stølsgrender, områder som er i ferd med å gro ned i landet vårt.
Den tradisjonelle lyngheidriften dro nytte av de spesielle klimaforholdene på kysten. På grunn av Golfstrømmen er vintertemperaturen her langt høyere enn den skulle være, breddegraden tatt i betraktning. Dette gjør at husdyrene uproblematisk kunne gå ute hele vinteren, og at man ikke behøvde å ha slåttonn om sommeren. For å sikre best mulig kvalitet på vinterbeitene ble lyngheiene regelmessig svidd av. Lyngheiene er et kulturlandskap, skapt og vedlikeholdt av mennesker gjennom flere tusen år. 80% av Europas lyngheier har allerede forsvunnet, men på Lygra i Lindås kommune har man funnet en modellgård hvor det vil være mulig å ta vare på lyngheiene ved hjelp av tradisjonelle driftsformer, og hvor fem gårdbrukere eier og driver området i samsvar med en overordnet plan. Dette kombineres med fagformidling og reiselivsvirksomhet.
Tilrettelegging må tilpasses det enkelte objekt
Austad og Norderhaug skriver at dersom kulturminner og kulturmiljøer skal utnyttes i et reiselivsperspektiv og med næringsutvikling for øyet, må dette skje på en god og reflektert måte: “Tilretteleggingen må tilpasses det enkelte objekt. Det som er forsvarlig tilrettelegging av ett kulturminne eller område, - kan bli feil og katastrofalt for et annet! Overivrige “entrepenører” som lager parker, underholdning og opplevelsessentra kan ødelegge mer enn de verner”.