Arbeidet med omleggingen av studieprogrammene på HF som nylig ble sparket i gang er en god anledning til å tenke litt annerledes rundt studieprogrammene og hva vi ønsker med dem. En av de tingene HF2018 helt klart inviterer til er ulike former for tverrfaglighet. I løpet av de neste par ukene skal vi jo alle diskutere disse tingene i fagmiljøene våre, men siden omleggingen ikke nødvendigvis kun skal foregå innad i våre respektive institutt kan det ha noe for seg å spekulere høyt på tvers av korridorene. Her er litt høyt tenkning når det gjelder først og fremst BA-programmene.
Slik det er nå opererer mange med store oversiktskurs på 100-nivå som gir studentene en innføring i faget, enten i 15 eller 10 studiepoengs form. Dette er for så vidt en fornuftig ordning og kan gjerne bestå. Men så var det 200-nivået. Her opererer mange slik at studentene får to temmelig store og tunge kurs som holder dem innenfor disiplinen de har valgt, med bolker som ikke så lett lar seg koble på andre bolker. Dette kan være vel og bra, men gir ofte liten bredde i oppløpet til arbeidet f eks med en masteroppgave. Hva med i stedet å tenke seg en modell med 5 og 10 poengs kurs? Disse ville gjøre det mulig på 200-nivået å velge mindre emner fra andre fag og institutt som fra ulike vinkler støttet opp om spesialiseringen man har valgt. Her måtte man gå etter fagområde først og fremst, da studenter sjeldent har temaet for bacheloroppgaven helt bestemt før et stykke ut i semesteret. Det betyr likevel at for en bacheloroppgave i Digital kultur ville kurs innen teori og metode fra f eks litteratur, filosofi, kunsthistorie eller historie (og media hvis vi tenkte oss en liten utvidelse av det tverrfaglige) være relevant.
Hva med teori- og metodeemner på 200-nivå som kan velges av alle studenter på HF, som postkolonial teori, queer theory, poststrukturalisme, narratologi, visuell analyse, intervjumetode, bruk av språksamlingene, digitale metoder eller hva man måtte ønske. De humanistiske fagene er forskjellige fra hverandre, men det er likevel mange overlappinger både teoretisk og metodisk, og det gir mening å samarbeide om undervisning hvor det er flere enn et fag som har nytte av et tema.
Dette ville gjort undervisningen mer fleksibel, da det er mange slike temaer som nok blir undervist på flere forskjellige studieprogrammer i dag hvor vi i stedet kunne samarbeidet, noe som blant annet vil gjøre det lettere å få til forskningsterminer. Det ville også økt kvaliteten på studentenes utdanning, da de kan få tilgang til mer spesialisert kunnskap om nettopp det de ønsker å spesialisere seg på. Det vil også øke tverrfagligheten vår, noe som både kan være med på å bygge og synliggjøre broer mellom oss ansatte, og som kan være med på å oppdra en ny generasjon forskere som er tverrfaglige fra utgangspunktet. Dette er også en modell som kan fungere på masternivå.
I så måte er også tanken om emnepakker sentral – et knippe utvalgte og anbefalte emner fra andre studieprogram som faglig forsterker og gir både dybde og bredde til spesialiseringen. I studiepoeng ville dette f eks se ut som 10 + 10 + 10, 10 + 10 + 5 + 5, 10 + 5 + 5 + 5 + 5, eller hva man nå fant mest hensiktsmessig. Man måtte også tenke gjennom hvor mange studiepoeng som skulle være obligatorisk innenfor spesialiseringen og BA-oppgaven – f eks 15 eller 20. I sammenheng med en slik modell kan en også se for nye studieprogrammer, f eks ”Kulturstudier” og ”Estetiske studier,” begge nedslagsfelt som formodentlig ville tiltrekke seg både emner og studenter.
Der er selvfølgelig uante mengder av logistiske og administrative begrensninger, men i de samtalene som skal følge, innad og på tvers av instituttene, er det å håpe at vi først og fremst ser mulighetene.
