Samdal, et al: – Ja til digitalisering.
Jeg vil her stille spørsmål ved hva som egentlig menes når det snakkes om digitalisering av undervisning i disse innleggene. UiB har gjennom DigUiB-programmet de siste årene brukt mye ressurser på å implementere verktøy som nevnes i denne sammenhengen, som Mitt UiB, Inspera for digital vurdering og løsninger for opptak av forelesninger. Når disse trekkes frem i forbindelse med diskusjoner av digitalisering av undervisning mener jeg det er problematisk fordi de enten ikke støtter det som faktisk foregår i selve undervisningssituasjonen eller at det ligger hindringer i veien for at de vil bli brukt slik:
Mitt UiB:
UiBs nye læringsplattform fyller mange av de samme praktiske behovene som MiSide, slik som kalender, fillager og meldingstjeneste, men inneholder også noen nye funksjoner som MiSide ikke hadde. Det er blant annet mulig å lage ulike tester som studentene kan løse underveis i kurset, for eksempel som øvingsoppgaver eller obligatoriske arbeidskrav. Dette åpner opp for å tenke nytt når det gjelder slike typer oppgaver som studentene kan jobbe med som et supplement til forelesninger og seminar. Det samme gjelder muligheten for faglige diskusjoner som ligger i MittUiB. I presentasjonen av MittUiB legges det vekt på mulighetene som ligger der, men jeg tror ikke en endring i praksis blant underviserne bare stopper som følge av manglende kunnskap. Det kreves også emneplansendringer som tydeliggjør hvilken rolle dette har i undervisningen, ikke minst fordi det vil kreve en del ekstra innsats av den enkelte underviser å gjøre disse endringene.
Digital vurdering:
Her er det brukt mye ressurser på å få etablert systemer og rutiner for digital skoleeksamen. Resultatet er at disse nå kan skrives på studentenes egne maskiner, slik de har etterspurt, og i et system som letter arbeidet for sensorer og administrasjon. Ut over dette har det så langt ikke skjedd noen endringer hverken i undervisnings- eller vurderingsform. Man kunne tenke seg bruken av digitale hjelpemidler, der vurdering ble integrert i undervisningen (formativ vurdering), men også her er det en kombinasjon av manglende nytenking, ressurser og formelle krav som står i veien.
Opptak av forelesninger:
Forelesninger kan nå filmes og legges ut på nettet i etterkant av forelesningen. Dette er et tilbud mange studenter ønsker fordi det gir en dem en mulighet til å få dette repetert det som ble sagt på forelesningen senere. Men å filme en forelesning støtter ikke opp under det som skjer i selve forelesningen, den forblir i beste fall den samme. Man kan og tenke seg situasjoner der filmingen legges begrensninger på det som skjer i forelesningen, som at materiale av opphavsrettslige grunner ikke kan gjengis.
Det foregår også aktiviteter ved UiB som går utover de som er nevnt over og som med rette fortjener å bli trukket frem som gode eksempler på digitalisering av undervisning. Ved juridisk fakultet er videoopptak brukt i forkant av forelesningene, som undervisningsmateriell til støtte for det som foregår i undervisningssituasjonen, og fakultetet har opprettet et eget lærings- og formidlingssenter for formålet. Ved biologi, psykologi og ex.phil har man benyttet responsverktøy som gjør det mulig for studentene å delta mer aktivt under forelesninger og der foreleser kan skape variasjon i undervisningen. Dette er viktige pilotprosjekt, men når informasjon om og lisenser til de verktøyene som brukes er utilgjengelig for det store flertallet av forelesere ved UiB blir det ikke bare opp til den enkelte foreleser å digitalisere sin egen undervisning. Det er heller enkelt å se hvor de eventuelt kan skaffe de nødvendige ressursene til for eksempel å få produsert video til bruk i undervisningen sin.
Jeg er enig Oddrun Samdal når hun sier at digitalisering bare skal skje der hvor det finnes gode grunner for dette og at en slik prosess nødvendigvis må ta tid. Men frem til vi er der må vi skille klart mellom digitalisering av det som foregår rundt undervisningen og digitalisering i selve undervisningssituasjonen. På det første punktet har UiB kommet langt på kort tid, mens det på det andre er et stykke vei å gå, der det heller ikke synes helt klart hvor man vil.
