Kjell Erik Lommerud synes å mene at klimaendringene er et politisk og ikke et etisk spørsmål (På Høyden 07.02). Men det er vel både og? Politikken bør være basert på en etisk målsetning for en samfunnsutvikling som gjør minst mulig skade og legger til rette for et godt liv for flest mulig.
Togradersmålet krever store utslippskutt raskt
Utslippsscenarier basert på FNs klimapanel og Postdaminstituttet for klimaforskning viser at for å ha en rimelig sjanse for å unngå mer enn to graders global oppvarming må klimagassutslippene som nå stiger med 2-3 prosent per år, fra 2017 reduseres med rundt 11 prosent årlig. Venter vi til 2021, når en global klimaavtale eventuelt kan være på plass, må reduksjonen være 22 prosent per år og gå mot null rundt 2040.
Togradersmålet krever derfor at alle krefter settes inn på å fremme et paradigmeskifte for energiproduksjonen og samfunnsutvikling. FNs siste klimarapport viser at vi ellers går mot en global oppvarming med katastrofale følger for liv helse og helse. Verdensbanken beskriver i rapporten «Turn down the heat» konsekvensene av 4 graders oppvarming slik dagens utvikling peker mot. Direktøren håper at rapporten vil «skremme oss til handling».
Rapporten viser at forskning og annen aktivitet som bidrar til forlenge fossilalderen er etisk problematisk.
Kan ikke vente på en global avtale
Lommerud skriver at «klimaproblemene blir aldri løst uten en internasjonal avtale». Problemet er at selv om det blir enighet om en global avtale i 2015, er planen at den skalt tre i kraft først fra 2020, på et tidspunkt da klimagassutslippene må være raskt fallende om den globale oppvarmingen skal kunne begrenses til maksimum to grader. Derfor er sterke nasjonale utslippskutt nødvendig lenge før vi kan forvente at en global avtale er på plass.
Lommeruds ønske om «en internasjonal karbonpris som er noenlunde lik i hele verden», er lett å støtte, men dette vil også ta lang tid å få på plass. Heldigvis finnes det handlingsvalg som kan gi betydelige utslippskutt uten en global avtale.
Karbonavgift - «Fee and dividend»
En karbonavgift er for lengst innført både i Norge og mange andre land. Problemet er at avgiften til nå har vært for lav til å være av særlig betydning for utslippene. Det er imidlertid fullt mulig for enkeltland å øke avgiften betydelig uten en global avtale. En avvikling av subsidier til fossile brennstoff som globalt er på 400-500 milliarder dollar per år og en gradvis økende karbonavgift vil kunne føre til rask overgang mot fornybar energi slik «Energiewende»-programmet i Tyskland har vist er mulig.
«Om verden var en pasient, ville vi kalt inn hjertestansteamet nå».
Et system for dette er foreslått av klimaforskningens «grand old man», James Hansen. Han deltok 5. februar via video fra USA på et møte arrangert av Naturvernforbundet i Hordaland. Hans forslag er å innføre en gradvis økende avgift som innkreves fra produsenter og importører av alt fossilt brennstoff. Alle inntektene skal betales tilbake til innbyggerne med et likt beløp til hver enkelt.
Alle som forbruker lite og opptrer klimavennlig vil tjene på dette systemet kalt «Fee and dividend» («Karbonavgift til fordeling»). Både politikere og ikke minst professor Gunnar Eskeland fra Norges Handelshøyskole gav på møtet sterk støtte til å innføre systemet i Norge. Systemet er alt utprøvd med godt resultat i Britisk Columbia, Canada.
«Divestment»
Vinneren av Sofieprisen i 2013, Bill McKibben, står bak et annet viktig tiltak. Rundt 80 prosent av fossile reserver som industrien har kartlagt og regnet inn i sin aksjeverdi, må bli værende i grunnen om meget alvorlige klimaskader skal kunne unngås. Vi har derfor en økonomisk «fossilboble» som vil måtte sprekker om effektive klimatiltak kommer på plass. Fortsatt investering i fossil energi er derfor både etisk problematisk og økonomisk risikabelt.
En såkalt «divestment»-kampanje har alt bidratt til at investorer og andre trekker ut investeringer fra fossil industri. Ved World Economic Forum sa Direktøren i Verdensbanken, Jim Yong Kim, at både offentlige og private investorer bør vurdere å trekke ut investeringer fra både kull, olje og gass. Ved ENOVA-konferansen 28. januar var det samme klart uttrykt av investoren Jens Ulltveit-Moe: «Investerer du i fossilt, går du en usikker framtid i møte».
«Vente og se» holdning - etisk problematisk
Tidsskriftet The Lancet bekrev i 2009 klimaendringene som den største trusselen mot global helse i vårt århundre. I 2011 sier lederen for det britiske Climate and Health Council:
«Om verden var en pasient, ville vi kalt inn hjertestansteamet nå».
Vi vet årsaken til sykdommen og vi kjenner behandlingen: Redusere produksjon og bruk av fossile brennstoff slik at utslippene går mot null før 2050. I denne situasjonen er det etisk problematisk å drive forskning og annen virksomhet med sikte på å opprettholde høy oljeproduksjon i mange tiår framover. Dette kan sammenlignes med å planlegge å fore en alvorlig syk pasient med et sykdomsframkallende stoff på et tidspunkt når stoffet som forårsaker sykdommen må være ute av kroppen.
Foto: Colourbox
