Etiske retningslinjer eller boikott?

I På Høyden den 15. april kan vi lese om førsteamanuensis Lars Gule fra HiOA som etterlyser etiske retningslinjer for internasjonalt samarbeid ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Kun ved UiO finnes det etiske retningslinjer som sier at en må ta hensyn til menneskerettigheter, og at det må tas en gjennomgang av akademisk frihet ved den aktuelle institusjon før et samarbeid kan inngås.

Finnes det gode grunner til at utdanningsinstitusjoner ikke skulle kunne stille etiske krav i internasjonale samarbeidsavtaler? Skal man overlate det hele til forskerens egen samvittighet som ved NTNU, og holde fast ved at akademisk samarbeid må være uavhengig av politiske strømninger som ved UiB og HiOA?

Det virker som om det må være enten eller. Enten så samarbeider vi eller så boikotter vi. Men trenger det å være slik? Som internasjonalt anerkjent utdanningsinstitusjon bør UiB ta en aktiv rolle i å vise at grunnleggende menneskerettigheter er viktig. Forskerens akademiske frihet ved norske utdanningsinstitusjoner er høyt verdsatt, og blir stadig nevnt også i andre diskusjoner, ta for eksempel debatten om open access. Akademisk frihet og ytringsfrihet er to av de viktigste og mest grunnleggende rettighetene vi har, og det gjelder forskere i hele verden. I stedet for å vise til at hvem en samarbeider med må være uavhengig av politiske strømninger, kan UiB heller ta aktivt del i å styrke forskeres akademiske frihet i andre land – ikke ved å boikotte, men ved å følge enkelte etiske retningslinjer hvis et samarbeid skal inngås. Er det virkelig så problematisk hvis UiB understreker at en eventuell samarbeidspartner burde følge grunnleggende menneskerettigheter?

På spørsmål om det finnes slike etiske retningslinjer ved UiB svarer viserektor Anne Christine Johannessen at UiB ikke har noe regelverk for internasjonalt samarbeid, og at det heller ikke er diskutert om en skal ha det. Kanskje det er på tide at UiB tar denne diskusjonen?

Forsidefoto: Colourbox