Annerledeshet er ofte lettere på steder der du har folk å være annerledes sammen med, det gjelder kanskje studenter også. For ikke å snakke om at institusjonene i de større byene antakeligvis har mer erfaring med studenter med litt andre kjønnsutrykk og leginger enn normalen, det er ihvertfall den følelsen jeg sitter igjen med etter flere år ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.
Da jeg flyttet til Sogndal for å studere ble jeg advart fra både sogndøler og gamle studenter om at bygden ved fjorden ikke var noe for meg, eller rettere: Noe for «Sånne» som meg.
Det er en liten plass, de er kanskje ikke vant med gutter som sminker seg, bruker kjoler og har mer kontroll på høye hæler enn de fleste jentene i bygden. Men jeg pakket bagger og flyttet likevel, hvor ille kan det egentlig være?
Sogndal er fantastisk. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært vanskelig, det har vært mye angst, selvhat og vonde føleser og jeg har nok ikke vært den enkleste å bli kjent med. Så kommer dagen der jeg bestemmer meg for å stå frem for klassen min, og alle disse vonde følelsene forsvinner!
Etter to år turde jeg å si det. Det har gått fra å være noe mine nærmeste venner vet om og en hemmelighet, til å være noe jeg skal tørre å stå for i full offentlighet. Responsen var overveldende, jeg opplevde så enormt mye kjærlighet og støtte at du føler deg nesten litt teit som har ventet i tjue år før du sa noe.
Der og da trodde jeg at det verste var over, at nå er jeg ute og nå er det rene parademarsjen til mål, men jeg fikk meg en overraskelse.
Fordi nå fikk jeg muligheten til å kanskje sette en litt ny identitet, eller vise verden hvem jeg egentlig var. Og jeg stod overfor en rekke valg. Folk begynte å spørre om hva de skulle omtale meg som, enten han eller henne, om jeg hadde et jentenavn jeg ville at de heller skulle bruke og når skulle jeg få meg langt hår og begynne å gå med kjole? Det går fra å være min hemmelige prosess til en prosess med publikum.
Og det blir dradd frem noen problemstillinger. Skal jeg spille på jente- eller guttelaget når vi har idrettsturneringer på skolen? Hvilke toalett skal jeg bruke? Det siste ble også spesielt relevant. Fordi tideligere har det vært enkelt, selv om jeg har følt meg som en jente har jeg ikke hatt problemer med å bruke guttetoalettet fordi jeg har jo for omverdenen fremstått som en gutt. Men hva gjør jeg når jeg for eksempel skal på studenthuset en fredags kveld og jeg nå tørr å fremstå som noe helt annet?
Jeg ble bedt om å stige ned fra hesten min, og godta at de ikke prioriterte mine «urinveisproblemer»
Det var da man ved HiOA vedtok byggingen av kjønnsnøytrale toaletter ved campus. Noen uker senere kom det samme vedtaket fra UiB (Nylig gjorde HiB det samme vedtaket) og jeg gikk til Studentparlamentet mitt og la frem hvorfor jeg synes dette var noe man burde diskutere. De tok i mot den lille saksfremstillingen min, smilte pent og la den i skuffen og der har den blitt liggende fordi HiSF visst nok har vært opptatt med fusjon. HiB har forøvrig også vært opptatt med det samme, men de brukte drøye to måneder fra saken ble tatt opp til det nå i august vil åpne tre kjønnsnøytrale toaletter ved campus Kronstad i Bergen.
På spørsmål om hvorfor saken min ble lagt på is ble jeg bedt om å stige ned fra hesten min, og godta at de ikke prioriterte mine «urinveisproblemer», en uttalelse som senere har blitt beklaget, men som likevel viser hvordan man blir møtt som minoritetsstudent av de «kunnskapsløse».
En foreleser lurte på om ikke jeg kunne stikke innom kontoret hennes fordi hun ville ha en liten prat med meg. Det ble ganske fort tydelig at hun egentlig ikke hadde noe særlig faglig å ta opp. Etter en kort samtale om vær og vind lurte hun på om ikke hun kunne få spørre meg om noe, hun var nysgjerrig.
Hun spurte: «Hva har du tenkt å gjøre med tissen din, fjerne den?»
Der og da synes jeg det var rart, men man blir jo vant med at folk ikke helt vet hva som er ok og hva som ikke er ok å spørre om. Problemet er bare at jeg ikke klarte å gi slipp på den lille samtalen. Den har virkelig begynt å plage meg. Fordi der sitter jeg, ganske låst og med en person som på mange måter er min faglige veileder, en tillitsperson og så får jeg høre at hun har tenkt en del og er nyssgjerrig på kjønnsorganet mitt.
Dette tok jeg opp med rektor, som også mente at det bare var snakk om kunnskapsløshet og det var det, men det er ikke en god nok grunn. Kunnskapsløshet er et hint om at man kanskje bør tilegne seg noe viten, det er ingen unnskyldning.
Kunnskapsløshet er et hint om at man kanskje bør tilegne seg noe viten, det er ingen unnskyldning
Opp igjennom har jeg møtt studenter som har vært ubehagelige. Jeg hadde en som lurte på om jeg hadde sett meg selv mellom beina, jeg hadde kjønnsorganet til en mann og da måtte jeg slutte å late som noe annet. En annen fortalte meg at sånne som meg, bare var psykisk forstyrret. En tredje mente at jeg måtte være en skuffelse for menn som trodde at de ble med en dame hjem fra byen og så var det en mann i forkledning. Den fjerde fortalte at i hans hjemland drepte de sånne som meg, så det var synd han var i Norge. Listen er lang, jeg kunne lagt frem en hel rekke vonde opplevelser, men det er fortsatt den ene med foreleseren som er verst.
Fordi med disse studentene kan jeg bare gå videre, jeg kan velge å ikke forholde meg til dem, men foreleseren kommer jeg til å ha igjen. Hun kommer til å vurdere oppgavene mine, gi meg karakterer og det gjør meg også litt redd for å si noe.
Nork Studentorganisasjon vil at alle norske UH-institusjoner skal ha rutiner for å følge opp trakassering og at man i tillegg har en ombudsperson som kan følge opp den type hendelser. Høgskulen i Sogn og Fjordane. I NSOs platform står det blant annet:
«Alle institusjonar skal ha eit avvikssystem for trakassering, diskriminering, mobbing og uønskt seksuell merksemd som alle studentar og tilsette kan nytte seg av for å varsle om kritikkverdige sakar. Oppfølging av innrapporterte avvik skal behandlas av ein nøytral tredjepart (ombodsperson), og avviksmeldingane skal vere unnateke offentlegheita. Institusjonane må leggja til rette for at lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (LHBT-personar) ikkje opplever deira legning eller identitet som ei utfordring under studia.»
Har Høgskulen i Sogn og Fjordane noe som ligner på disse rutinene? Nei.
Så fikk vi plutselig en studentprest. Jeg synes det er fint at vi har en samskipnad som kan gi et slikt tilbud til de som ønsker å benytte seg av det og jeg så selv en verdi i å kunne snakke med denne presten.
Jeg spurte om han trodde homofile var født homofile og gikk rett til en utgreeing om hvordan forskning hadde vist at pedofile ikke var født pedofile. Han var i mot homoekteskap, han ville ikke møtt i kirken om en kompis av ham skulle gifte seg med en annen mann.. Jeg stilte han mange spørsmål, og han skuffet meg på alle. Så mye at jeg igjen begynte å føle det som et problem.
Ikke nødvendigvis for meg selv, fordi jeg kan velge å la være, men skal skolen min ha et slikt tilbud som er så negativ mot enkelte grupper studenter? Jeg tok det opp med direktøren i SISOF som var mer oppttatt av å fortelle hvilke fin fyr denne presten var og hvordan hun forstod at jeg var i en vanskelig situasjon og så smilte hun pent og samtalen var over. Jeg ble ikke tatt alvorlig i det hele tatt.
Det pekes mot at presten er et tilbud fra kirken og vedkommende lønnes ikke av SISOF, men det er ikke god nok grunn for å se igjennom fingrene. Som tilbyder av velferdstjenester bør man stille krav, selv til en prest.
Og det handler ikke om at man ikke skal få mene det man mener, det handler om hva som er ok å si. Det handler om å skille rollen fra person. Det handler om at i prestens møte med meg er han der for meg. Og med å sammenligne legningen min med forskning gjort på pedofile går man langt over den streken!
Der jeg står nå elsker jeg studentmiljøet mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at du er velkommen uansett hvem du er, hva du er eller hvordan du er. Du blir møtt av medstudenter som bryr seg og ser deg og respekter deg som akkuratt den du er. Disse få negative opplevelsene velger jeg heller å bare la gå videre og overse.
Der jeg står nå elsker jeg studentmiljøet mitt
Men i en prosess med å «finne meg selv» har jeg også trengt et akademia som har hatt forståelse for at jeg kanskje har utfordringer i min hverdag ikke alle andre har, men at jeg kan være fult fungerende som student likevel.
Jeg har hatt behov for tillitspersoner som har tatt mine bekymringer på alvor, som i det minste har forsøkt å se behovet og viktigheten rundt bruk av riktig personlig pronomen osv. I stedet har jeg opplevd rådgivere som fniser av problemstillingen min, rektorer som ikke vil høre når jeg føler meg trakassert av enkelte ansatte, og en direktør som virkelig ikke evner å sette seg inn i meg som student sin opplevelse av et velferdstilbud fra samskipnaden.
Forfatteren av innlegget er anonymisert. På Høyden kjenner identiteten til vedkommende.
