I fjor, da Holbergdebattens hovedtaler var den liberale Oxford-professoren Timothy Garton Ash, var alt såre vel: Dagbladet kunne senke skuldrene og overse arrangementet, mens BT slo opp et intervju, fullstendig blottet for kritiske motforestillinger, under tittelen «Liberalismen er under angrep». «Eg vil meine den største utfordringa for ytringsfridomen i vesten dei siste tiåra har vore trugsmålet frå radikal islam», sa Hans K. Mjelva: «Er du samd?» Joda. Kjør debatt!
I år, da systemkritikerne for én gangs skyld var i flertall, gikk det bare noen timer før de tabloid-liberale mediekonsernenes avantgarde var på krigsstien. Og nå er det ingen grenser for hvor skandaløs Holbergdebatten har vært: Julian Assange og John Pilger ble ikke møtt av et veldressert aktorat som kunne sette dem på plass, og den edruelige Jonathan Heawoods «balansert[e], kritisk[e], analytisk[e] og pragmatisk[e] innlegg om muligheter og utfordringer ved situasjonen medier og mediebrukere befinner seg i dag», druknet i stormen og vreden fra rabiate opposisjonelle.
Dagbladets Inger Merete Hobbelstad åpner sin kommentar med å gjøre anskrik: Assanges påstander om «at “nyheter har alltid vært falske” og at “fake news er et begrep som ble funnet opp av de liberale mediene i USA“», fikk nemlig «stå uimotsagt». Men hvor kontroversielle er nå egentlig disse påstandene? Selve uttrykket «fake news» er gammelt, men i et samtidsperspektiv er det dokumentert at den liberale, etablerte pressen begynte å bruke det om Trumps utspill godt og vel en måned før Trump plukket det opp. Og selvsagt har det eksistert falske/misvisende nyheter så lenge det har eksistert noe som kan minne om en presse. Assange belyste dette ved hjelp av et kjent sitat: «Nothing can now be believed which is seen in a newspaper», skrev Thomas Jefferson for 200 år siden: «Truth itself becomes suspicious by being put into that polluted vehicle.» USAs founding father burde definitivt vært satt på tiltalebenken dersom han skulle finne på å hjemsøke neste års Holbergdebatt.
Tilsynelatende bobler Hobbelstad over av drepende stikk til både Assange og Pilger
Tilsynelatende bobler Hobbelstad over av drepende stikk til både Assange og Pilger. Men hvor dypt stikker hun – egentlig? Og hvor mange av dem som på autopilot «liker & deler» denne kritikken, tar seg tid til å sjekke det som ser ut som tilforlatelige referanser?
Hobbelstad bebreider blant annet John Pilger for å ha anbefalt boken «The Politics of Genocide», der forfatterne (Edward Herman og David Peterson) angivelig «hevder at serbiske styrker ikke drepte andre enn mannlige militære stridende under krigene i det tidligere Jugoslavia». Boken er garantert ikke uproblematisk, men det stemmer ikke at forfatterne påstår at «serbiske styrker ikke drepte andre enn mannlige militære stridende». Hvor har Hobbelstad dette fra?
Poenget med boken er å sammenligne bruken av begrep som «folkemord» om ulike konflikter med utgangspunkt i interessen til vestlige militærmakter, som pressen temmelig ukritisk overtar. Hvilket burde være et helt legitimt prosjekt. (Over en million irakere ble drept i det som må kunne kalles en kollektiv avstraffelse, for ikke å si en langsom henrettelse, og flere millioner ble drevet på flukt. Men beskrivelsen av disse overgrepene, som delvis var legitimert av fake news spredt via den etablerte pressen, ble selvsagt holdt i et ganske annet vokabular enn myrderiene i land der overgriperne ikke var iført vestlige uniformer.) «Dette er en fornektelse av massakrene som Ratko Mladic ble dømt for i Haag denne måneden», skriver Hobbelstad. Nei, det er ikke det, av flere grunner – blant annet fordi forfatterne av boken skiller mellom massakre og folkemord, og fordi det ene punktet Mladić ble frikjent på, dreide seg nettopp om folkemord.
Eirin Eikefjords kommentar i BT er omtrent like ullen og tendensiøs som det pleier å være fra den kanten. «Holberg-debatten ble en fabrikk for falske nyheter», hevder hun. Intet mindre. Fraværet av dokumentert (eller dokumenterbar) kritikk kamufleres av solide doser med negative karakteristikker – og nedrig spekulasjon: «Det sier seg selv at Assange har mektige fiender. Og han har knapt hatt normal sosial kontakt siden han søkte tilflukt i Ecuadors ambassade i London i juni 2012. / Slikt gir perfekt grobunn for konspirasjonsteorier.» Etter Snowdens NSA-avsløringer og det vi vet om den enorme kapasiteten og monopolkraften hos de store aktørene på det globale mediemarkedet, som den «paranoid[e] og narsissistisk[e] klovn[en]» Assange hadde svært interessante perspektiver på under debatten, skal det mye til for uten videre å avfeie disse scenarioene som rene konspirasjonsteorier. Her finnes det (i motsetning til f.eks. WTC6-teoriene) både midler og motiver – og empiri – i massevis. Men siden Assange har vært innesperret i flere år, må han jo være disponert for å tenke konspirativt! Retorikken minner ikke så rent lite om Hamsuns latterliggjøring av Ossietzsky anno 1935 – eller om ikke-sovjetiske stalinisters mistenkeliggjøring av de kneblede ofrene for Moskva-prosessene på 1930-tallet.
Eikefjords retoriske spørsmål er ikke bare hoverende, det er også misvisende
«En ekte sannhetskriger ville vel imøtegått slike påstander, i stedet for å krype i skjul?» skriver Eikefjord, med henvisning til de omstridte voldtektsanklagene. Eikefjords retoriske spørsmål er ikke bare hoverende, det er også misvisende: Assange har svart på anklagene ved flere anledninger, og i 2010 overga han seg til politiet i London. Men da han risikerte å bli utlevert til amerikanske myndigheter, som har lang erfaring med å håndtere bråkmakere og «spioner» av hans kaliber, søkte han altså asyl. Det synes ikke Eikefjord han burde gjort, særlig siden pressen, inkludert hun selv, liker å hefte det halvironiske epitetet «sannhetskriger» til navnet hans. Ja, det er lett å være kontrær i kommentarspalten sin. Der kan man ha forbløffende godt overblikk og kraftige meninger – og sine meningers mot – uten å risikere noen ting.
Ja, det er lett å være kontrær i kommentarspalten sin
Både Hobbelstad og Eikefjord var tilstede under Holberg-debatten. Kunne de ikke ha luftet noen av sine egne kritiske innvendinger mot Assange og Pilger der og da? Nei, selvsagt ikke: Det er mye tryggere å klage og kommentere og harselere i ettertid, ikke bare over arrangørenes uforstand og de inviterte talernes vanvittige standpunkter, men også over publikum: «Spørsmålene fra salen var for det aller meste ren fanmail, fra folk som også gjerne ville at han skulle bekrefte deres egen favorittkonspirasjonsteori», skriver Hobbelstad. Til sammenligning fremstår kritikken fra BT og Dagbladet som hatmail fra kommentariatet, eller pseuo-liberale ryggmargsreflekser fra medieglasshusenes vidsynte vertskap.
Mange av oss som var til stede, opplevde en ganske annerledes debatt, men så hadde vi da heller ikke mediebransjens ve og vel fremst i bevisstheten. På den måten kunne vi overvære en kritisk drøfting av det globale mediebildet fra et perspektiv som var mye bredere og mer velinformert enn det som er vanlig i norsk sammenheng – for å si det forsiktig. Men da må man løfte blikket over veggene i eget kontorlandskap og å prøve å se litt lenger enn til deadline for neste kommentarspalte.
Våre egne rikssynsere vender ryggen til den nye medievirkeligheten og noen av vår tids største utfordringer
«Utsikten mot verden kan lett dekkes til ved hjelp av en avis», sa den polske poeten S. J. Lec, som hadde rik erfaring med både sensur og falske nyheter. Våre egne rikssynsere vender ryggen til den nye medievirkeligheten og noen av vår tids største utfordringer. Det må vel tolkes som et tegn på at den virkelige debatten foregår et annet sted?
En kortere versjon av dette innlegget har stått på trykk i Bergens Tidende
