Gjennom målrettet satsning på unge forskere og deres karriereveier, mener jeg UiB har et uvurderlig redskap til å nå sine målsetninger om undervisning, forskning og formidling i toppklasse.
Karriereveier for PhD-studenter og postdoktorer kan sees på fra minst to ulike perspektiv, fra kandidatens ståsted og fra institusjonen ståsted.
La oss ta kandidatens ståsted først. Her er problemstillingen ganske klar: Hva blir jeg, eller hvor er det plass til meg etter endt disputas.
Sett i forhold til vårt eget rekrutteringsbehov, har vi en overflod av PhD-stillinger. I tillegg oppfordres vi av det norske og det europeiske forskningsrådet til å inkludere ytterligere stillinger i prosjektene vi søker støtte til. Dette skal i utgangspunktet ikke være noe problem. Det er en uttalt nasjonal politikk at PhD-utdanningen ”skal kvalifisere for forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles høye krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning”.
Det betyr at noen av oss skal ende opp innenfor forvalting, noen innen industri, noen i utdanningssystemet og noen innen forskning. Innenfor kategorien forskning finner vi dessuten en rekke ulike ikke-akademiske institusjoner og institutter. Det betyr imidlertid ikke at UiB skal stille seg likegyldige til våre videre karriereveier.
PhD-utanningen er kanskje UiBs viktigste verktøy for å knytte kontakter til andre ikke-akademiske miljøer. UiB-alumni er i så måte et viktig verktøy, som det stadig satses på, og som jeg er overbevist om at gir gjensidig gode resultater. Selv om slike satsninger er nyttige, representerer de etter min mening passive tiltak.
Våre forskningsmiljøer og UiB generelt bør i enda større grad være i forkant og stimulere til ny aktivitet og samarbeid med de ikke-akademiske miljøene. Vi er selve motoren i forskningsbyen Bergen. Det bærer med seg et stort ansvar. Vi bør ta dette ansvaret på alvor ved å sørge for at alle våre forskningsgrupper i enda større grad fronter sin forskning på en slik måte at det kan stimulere til aktivitet hos våre samarbeidspartnere og i samfunnet for øvrig. Det er i disse miljøene våre PhD-kandidater kan finne sine karriereveier, og det er gjennom disse miljøene forskningsbyen Bergen vil vokse.
Dette leder oss til det videre perspektivet. Jeg tror tilrettelegging av gode og forutsigbare karriereveier for akademiske talenter også er en måte for UiB å oppnå sine mål på. Yngre forskere, tidlig i karrieren, som fortsatt har noe og bevise, er nettopp dem vi trenger innen for eksempel formidling og undervisning. Samtidig er det nettopp vi som er villige til å investere tid og engasjement i å utvikle prosjekter og holde ut lange søknadsprosesser mot NFR, ERC eller andre aktører. Kanskje vi feiler ved første forsøk, men hvis vi blir støttet av langsiktighet og forutsigbarhet, tør vi å prøve igjen.
UiB har fått en unik mulighet gjennom ordningen med innstegsstillinger. Det er nå vi må vise at vi tør å bruke denne ordningen. Vi er en stor og robust organisasjon. I felleskap tåler vi den risikoen det ligger i å satse på unge forskere gjennom innstegsstillinger eller faste ansettelser. Selv om det ligger usikkerhet knyttet til fremtidig finansiering, mener jeg vi må ha tillit til at de beste forskertalentene vil bidra til å skape miljøer og aktivitet som gir oss mange ganger tilbake.
