Svar på innlegget «Kjønnsrapport tåkelegger»

Mer debatt om årsaker til manglende kjønnsbalanse i vitenskapelige toppstillinger og faglige lederstillinger ønskes velkommen. Studien var ledd i Balanse-Bergen, som er et prosjekt under Forskningsrådets tiltaksrettede program BALANSE: Kjønnsbalanse i toppstillinger og forskningsledelse. Programmet, som har en tidsramme på 9 år, har nettopp som mål å belyse de komplekse kulturelle og institusjonelle forholdene som kan bidra til å forklare hvorfor kvinner i mindre grad enn menn oppnår toppstillinger i akademia. I dag er totalt 14 prosjekter finansiert gjennom programmet. I tillegg er det nylig etablert to nordiske «Centre of Excellence» for å løse det som ble definert som «det nordiske kjønnsparadokset», nemlig at andel kvinner i akademiske toppstillinger er lav i de nordiske land, som ellers scorer høyt på andre likestillingsindikatorer i europeisk sammenheng.

Slik vi ser det avviser Sundby i sitt innlegg egentlig hele problemstillingen som ligger til grunn for Forskningsrådets BALANSE-satsing, ved å påstå at kjønnsubalansen på førstestillingsnivå (vi går ut fra at han her mener forsker 1183 og professor) og i faglige lederstillinger bare speiler rekrutteringsgrunnlaget for 25 år siden. Han antyder at det ikke er grunn til å mistenke at det finnes kjønnsdiskriminerende mekanismer, og at demografiens «tyngdelov» over tid vil bidra til ønsket kjønnsbalanse når tiden er inne.

Sundby antyder også at forskerne ikke har vist tilstrekkelig aktsomhet omkring «problemstillingen bekreftelsestendens» i sin forskning, ved at «det svært begrensete utvalget av kvantitativ informasjon er tendensiøst plukket ut for å bekrefte utsagn fra de kvalitative intervjuene». Til det vil vi bare understreke at vårt oppdrag er utført etter samme etiske retningslinjer og krav som annen forskning finansiert av Norges Forskningsråd. Begge forskerne har lang erfaring i bruk av kvalitative analyseteknikker og holder høye standarder med hensyn til forskningsmetode og -etikk.

Et skyts med såpass grov kaliber skyldes trolig at Sundby ikke selv er godt kjent med bruken av kvalitative metoder, kanskje også i kombinasjon med at han ikke liker budskapet?  Vi vil understreke at rapporten, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo av Forskningsrådet våren 2016, ble mottatt med entusiasme av forskere som har kunnskap på feltet og er siden hyppig sitert.  

Men la oss vende tilbake til den påstanden om at demografiens tyngdelov vil bidra til en naturlig løsning på problemet etter et passende (?) antall år.

Vi er selvsagt enig med Sundby i at det er gledelig at det har vært en økning i antall kvinner i vitenskapelige stillinger ved våre universiteter. Det var mot slutten av 60-tallet kvinnene begynte å strømme til høyere utdanning, som del av en generell utdanningseksplosjon, og allerede i 1980 utgjorde de 45 % av studentene ved UiB.

Forskningen viser imidlertid at dette ikke automatisk har nedfelt seg i antall kvinner i faste vitenskapelige stillinger og faglig ledelse. Allerede ved overgangen fra ferdig utdannet kandidat til stipendiat forskyves kjønnsbalansen i forhold til rekrutteringsgrunnlaget[1]. La oss se på noen flere tall fra UiB. Figuren under viser andel kvinner blant uteksaminerte kandidater og opp til professornivå ved UiB i 1996, 2002 og 2009.[2]

I 1996 utgjorde kvinner flertallet av studentene, selv om det varierte mellom fagområdene. Andel kvinner blant ferdig utdannete studenter har nå ligget stabilt på rundt 60 % i en årrekke. Det første frafallet av kvinner skjer altså i overgangen fra uteksaminert kandidat til stipendiat. Slik var det i 1996 og slik er det også i dag. Og her kan man ikke finne forklaringer i tyngdeloven.

I den kritiske overgangen fra midlertidige (postdoktor) til faste stillinger (førsteamanuensis) faller enda flere kvinner enn menn av karrierestigen. Det har heller ikke vært noen automatisk økning i andel kvinnelige professorer. For eksempel har det ved enkelte fag ved UiB, som tidligere hadde en relativt høy andel kvinner, vært en nedgang de siste årene. Og innen MN-fagene har det ikke skjedd noen imponerende økning. I 2016 var bare 14 % av professorene ved MN-fakultetet kvinner. Og av ti nyansatte professorer ved UiB i 2016 var det kun en kvinne. Situasjonen er godt dokumentert i den årlige likestillingsstatistikken som UiB har laget siden 1992. Det har også vært gjennomført mange kvalitative og kvantitative studier på feltet som har lagt grunnlaget for at Forskningsrådet etablerte BALANSE- programmet. Vi viser også til en grundig gjennomgang av forskning på feltet i kapittel 2 i vår forskningsrapport.

Men hvor langt fører det å krangle om tall? Hovedmålet vårt var å gjennomføre en kvalitativ intervjuundersøkelse for å skaffe ny og kontekst-sensitiv kunnskap om mekanismene bak den skeive kjønnsfordelingen i vitenskapelige toppstillinger og faglige lederstillinger. Vi blander ikke disse kategoriene slik Sundby påstår, men er opptatt av at kvinneandelen er lav i begge grupper. Intervjuguiden vi brukte ble utformet med utgangspunkt i faktorer som foreliggende forskning har vist virker inn på kvinners karriereutvikling, deriblant ansettelses- og avansementsprosessen, tilgang på nettverk, trekk ved forskerrollen og spenningsforholdet mellom arbeid og familie. Det er mulig at frivilligheten kan ha resultert i en overrepresentasjon av kvinnelige ansatte som har hatt særegne problemer i sitt arbeidsforhold. Dette ser vi ikke som problematisk, siden hensikten med studien var å utforske og identifisere mange og ulike utfordringer knyttet til kvinners karrierefremgang, ikke å gi et representativt bilde av alle muligheter og begrensninger.  På grunnlag av faktorene som studien tok sikte på å undersøke, har vi identifisert noen mønstre og fellestrekk. Kvalitative metoder har sin egen analyselogikk som skiller seg fra kvantitative analyseteknikker. Det er grunn til å presisere at våre funn langt fra er basert på «raske beslutninger», men tvert imot en grundig analyse som er godt forankret i omfattende forskning (både norsk, nordisk og internasjonalt) på feltet. Denne forskningen har ikke bare dokumentert at kvinner og menn har forskjellige karriereutvikling og muligheter i akademia, men også pekt på forhold som må karakteriseres som direkte kjønnsdiskriminerende. Hensikten med vår studie var ikke å understøtte tidligere forskningsfunn, men å identifisere forhold og hindringer som det institusjonelt var mulig å møte gjennom effektive tiltak.  Og i motsetning til mye av tidligere tall og prognoser, har vi klart å identifisere faktorer som viser at siste 25 års reformer og endrede karrierebetingelser virker ulikt på kvinner og menn. Det er også på bakgrunn av de siste års omfattende endringer at kravet om kjønnsbalanse har blitt et personalpolitisk ansvar som institusjonene ikke lenger kan bagatellisere.