Misvisende om kjønn og publikasjonspoeng

I saken «Nedgang for første gong» presenterer På Høyden (20.8.15) statistikken over fjorårets publikasjonspoeng ved UiB, hentet fra førstebibliotekar Susanne Mikki sin rapport «Publiseringsstatistikk 2005-2014» (rapporten finnes her: https://bora.uib.no/handle/1956/10129). Under overskriften «Kven får forska mest?» omtales også kvinnelige UiB-forskeres bidrag til universitetets samlede publikasjonspoeng. Her blir vi fortalt at:

 «Den [rapporten] viser at kvinner publiserer mindre enn menn. Kvinnedelen i undervisnings- og forskingsstillingar er 34,3 prosent, men kvinnene står berre for 33,6 prosent av publikasjonspoenga.»

Tallene som oppgis er korrekt gjengitt fra Mikkis rapport, det er ikke her problemet ligger. Problemet er at journalisten omsetter en forsvinnende liten forskjell til å bety at kvinner publiserer mindre enn menn, og deretter får rektor Dag Rune Olsen til å kommentere denne tilsynelatende forskjellen. Å blåse opp et marginalt avvik mellom andelen kvinner (34,3 %) og kvinners andel publikasjonspoeng (33,6 %) til en fortelling om kjønnsforskjeller i produktivitet og hva disse skyldes, er ikke bare dumt; det fører også til at det faktiske bidraget til kvinnelige forskerne ikke anerkjennes.   

For å illustrere hvor marginalt avviket mellom kvinneandelen blant de ansatte og kvinners andel av publikasjonspoengene for 2014 egentlig er, kan vi runde av de oppgitte prosentene til nærmeste hele tall. Forskjellen er så liten (0,7 prosentpoeng) at den er usynlig når vi ikke inkluderer desimaler:

Dette er altså det store bildet: ved UiB i 2014 bidro kvinner og menn like mye til den vitenskapelige produksjonen som deres respektive andeler blant de ansatte skulle tilsi. Å hevde at rapporten viser at kvinner publiserer mindre enn menn er med andre ord en svært tendensiøs fremstilling av sakens fakta.

Dersom man studerer Mikkis tall for perioden 2009-2014 (s.16) nærmere, ser man at kvinneandelen blant de ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger og kvinneandelen av publikasjonspoengene i stor grad overlapper (for lesere som vil se på Mikkis tall selv, anbefaler vi å være ekstra oppmerksom på skaleringen av x-aksen i Figur 3.8). For fire av de siste seks årene er forskjellen mindre enn ett prosentpoeng.  At kvinner drar sin del av det vitenskapelige publikasjonslasset er derfor ikke et unntak som fant sted i 2014, det er en trend.

I iveren etter å forklare en ikke-eksisterende kjønnsforskjell bidrar På Høydens vinkling til å opprettholde en negativ stereotypi av kvinnelige forskere som uproduktive. Selv når tallene viser at kvinner presterer like godt som menn, er historien i På Høyden at kvinner ikke leverer fordi de er opptatt med barnehagehenting og fiskekakesteking. Vi benekter ikke at strukturelle forhold i organisasjonen eller likestillingsutfordringer på hjemmebane kan gjøre det mer krevende for kvinnelige forskere å få nok tid til forskning, slik rektor Dag Rune Olsen og journalist Hilde Kristin Stand trekker frem. Tvert i mot. Tatt i betrakting alle de momentene Olsen og Strand påpeker som hindre for kvinnelige ansattes vitenskapelige produksjon, er det ikke det faktiske fraværet av en forskjell mellom kvinner og menns bidrag som er det oppsiktsvekkende i denne saken?

Historien er full av eksempler på at kvinners arbeid undervurderes og usynliggjøres.  At en praktisk talt ikke-eksisterende kjønnsforskjell blir vridd om til å «vise» at kvinner leverer klart svakere resultater enn menn er derfor ingen bagatell. Når statistikken for 2015 skal presenteres neste høst håper vi at På Høyden klarer å formidle tallene om kvinner og menns bidrag på måte som yter både menn og kvinners prestasjoner rettferdighet.