Likevel er det mitt bestemte inntrykk at selv om det eksisterer noen få studier som tilbakeviser menneskeskapte klimaendringer, så er det en konsensus blant de fleste klimaforskere (det er mange av dem!) at menneskeskapte klimaendringer er et faktum. Det gir liten mening for meg som ikke-klimaforsker uten egne forskningsresultater på området å tvile på deres konklusjoner uten å samtidig tvile på forskernes kunnskap, integritet eller evne til å tolke data fra eget fagfelt. Spørsmålet er heller, og dette er et spørsmål mange flere enn klimaforskerne med rette kan si noe om, hvilke konsekvenser dette faktum skal få. Skal man avgrense forskningsmulighetene til hver enkelt forsker for eksempel gjennom å fjerne forskningsmuligheter relatert til utvinning av petroleum? Eller skal man overføre forskningsmidler som i dag brukes til petroleumsforskning og/eller klimaforskning til å forske på fornybare og miljøvennlige energikilder? Eller skal man kanskje innføre personlige begrensninger og implementere kjørenekt og flynekt i forbindelse med arbeidstiden?
Personlig moderasjon er et spørsmål som har vært lite berørt i etikk-debatten så langt, kanskje fordi det er ubehagelig for mange. Dersom man skal gå inn og kalle forskning for uetisk, vil ikke det samme også gjelde for personlige valg som angår våre bidrag til forurensning? Som personer i offentlige stillinger, bør vi ikke ha samme etiske krav til personlige valg i arbeidstiden som til valg av forskningsprosjekter? Universitetet har riktignok i de senere årene kuttet antall parkeringsplasser, men det er fortsatt mange som kjører bil til jobb. For ikke å snakke om alle flyreisene i jobbsammenheng. En innskrenkning av disse ville helt klart gitt en symboleffekt, men antageligvis ville den kostet samfunnet mye mer i form av mange tapte arbeidstimer, informasjonsutveksling og nettverksbygging. Spørsmålet er da hva som er viktigst: miljø eller forskning? Skal vi på individnivå <<tvinges>> til å bidra til mindre utslipp, eller skal vi bruke denne arbeidstiden til å aktivt forske frem mer miljøvennlig teknologi?
Påstanden om at petroleumsforskning er uetisk fordi den forlenger oljealderen og dermed de menneskeskapte klimaendringene henger ikke helt sammen. For det første er det en uklar sammenheng mellom petroleumsforskning og økte utslipp. En del av petroleumsforskningen går ut på å forbedre nøyaktigheten i målinger av hvor mye olje/gass som kommer opp, hvor rent dette er, og hvordan man best mulig kan utnytte den. Andre deler av forskningen går ut på å øke utvinningsgraden. I mange tilfeller bidrar petroleumsforskningen til bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser, noe som i seg selv er fordelaktig. Det er også viktig å påpeke at det ikke er forskningen i seg selv som bidrar til høyere utslipp. Selve opphentingen og utslippene styres av markedsmekanismer (ønsket om mer tilgjengelig energi) og politiske avgjørelser. Man kan kanskje si at universitetsmiljøet bør være sin samfunnsoppgave bevisst og fungere som moralsk veileder på bekostning av å bidra til kortsiktige energibehov. Men da krasjer man inn i nok et viktig spørsmål; nemlig hva som kan defineres som etiske veivalg. I dette spørsmålet er det stor uenighet. Det er en kjensgjerning at oljealderen en gang vil ta slutt, sannsynligvis i løpet av de neste hundre årene. Spørsmålet er da hvordan man skal ende den. Dersom man stopper utvinningen av olje fremfor å la den sakte dø ut er det for eksempel muligheter for at flere regioner destabiliseres med påfølgende fare for storkrig. Er det mindre uetisk å gjøre det på denne måten framfor å la klimautslippene øke? Hvilke av disse to scenariene gir de verste konsekvensene? Ikke nok med det, man må også spørre seg hvordan verdens oppvarming og transportproblemer skal løses dersom man skrur igjen oljekranene. I en artikkel i tidsskriftet Environmental Energy Science and Technology benytter Cullen et al. (Vol. 45, 1711-1718, 2011) grunnleggende fysikk til å estimere at opptil 73% av det globale energiforbruket kan bevares gjennom forbedret design av mekaniske systemer (bygninger, industrielle prosesser og transport). Dette er likevel ikke nok. Noen av transport-problemene løser seg selv med den nye generasjonen av oppladbare litium-ion-batterier som per i dag er på forskningsstadiet. Jeg er selv med i et forskningsprosjekt (NanoBatt, delfinansiert av Hordaland Fylkeskommune) der målet er å lage og undersøke batterier basert på nanostrukturerte litium-silisium-elektroder. Problemet med batterier basert på litium-basert teknologi er per i dag begrenset kapasitet, og at stabiliteten avtar med størrelsen på batteriet. Det er derfor lite sannsynlig at man kommer til å se disse i store kjøretøy eller kommersiell flyfart med det første. Også andre løsninger som ikke krever petroleum synes for meg å komme til kort dersom man tar hensyn til både sikkerhet og kapasitet.
Dersom man skal ta tall fra det internasjonale energibyrået IEA (International Energy Agency) på alvor, kan man forvente en vekst i fornybare energikilder på 40 prosent de neste fem årene (http://www.iea.org/newsroomandevents/pressreleases/2013/june/name,39156,en.html). Fornybare energikilder basert på sol, vind, bio og geotermiske systemer blir tatt i bruk stadig hyppigere. Ifølge IEA stod disse i 2006 for 2 prosent av total energiproduksjon i 2006, mens i 2018 forventer man 8 prosent. En helhetsvurdering må selvsagt inkludere avfall ved produksjon og utskifting av fornybare energikilder. Generelt vil hver eneste fornybare energikilde gi sine egne bidrag til utslipp og forurensning. For eksempel har det blitt hevdet at fremstilling av solceller forbruker altfor mye vann og gir vesentlige utslipp av miljøfarlige gasser (http://www.forskning.no/artikler/2013/oktober/370497), selv om noen av de oppgitte tallene tilbakevises av industrien selv (http://www.forskning.no/artikler/2013/oktober/371218). Vindmøller har også sine svin på skogen. Dagens vindmøllevinger kan brukes i omtrent 20 år før de bør byttes ut. Danmark, som henter ut anslagsvis 20 prosent av sin elektriske energi fra vindmøller, kan kanskje anslås å ha rundt 5000 vindmøller, noe som betyr at de må bytte ut nærmere 15 000 vinger (hver vindmølle har tre vinger) laget av glassfiber. Dersom det ikke finnes effektive måter å gjenvinne disse på, må de kastes, og da forsvinner vel noe av miljøgevinsten ved å bruke vindmøller? Selv de elektriske overføringssystemene for vannkraft her i Norge bidrar til utslipp. Forskere ved NTNU har estimert at hver kWh med elektrisk energi som overføres i Norge bidrar med utslipp på 1.3–1.5 g CO2 ekvivalenter (R.S. Jorge og E.G. Hertwich, Applied Energy, Volum 101, 513-520, 2013).
Michelsen-senteret er ett av UiB sine Senter for Forskningsbasert Innovasjon (http://www.michelsencentre.com). Jeg deltar i dette senteret sammen med kollegaer fra Institutt for Fysikk og Teknologi, Kjemisk Institutt, Geofysisk Institutt og Bjerknessenteret. Selv har jeg og mine studenter bidratt til forskning på optiske sensorer for miljøovervåking (måling av salinitet og hydrogenperoksid i sjøvann) og teknologi for overvåking av olje i vann. I Michelsen-senteret driver mine kollegaer både miljø- og petroleumsrelatert forskning i separate prosjekt. Ved opprettelsen av senteret har man med andre ord sagt <<Ja takk, begge deler!>>. Kanskje det er en ide å ha flere virkemiddel der klima og petroleumsforskningen kommer enda mer aktivt sammen og lager prosjekter med mer helhetlige planer og mål?
