I mitt forrige innlegg 13. desember kritiserte jeg fire instituttledere for å drive stråmannsargumentasjon. De fant opp en stråmann av en motstander, tilla motstanderen påstander som aldri var blitt framsatt og tilbakeviste de oppkonstruerte påstandene. Nå bør vi komme inn i et mer fremtidsrettet spor, bli enige om hva saken gjelder og få den belyst slik at det kan treffes gode beslutninger i nær fremtid. Her er min oppsummering av det essensielle for UiB.
Universitetet har valgt å underskrive en såkalt akademia-avtale med Statoil. Denne avtalen åpner for finansiering av forskning både om energiomstilling av samfunnet og fortsatt petroleumsleting og økt utvinning. UiBs oppnevnte leder for styringskomiteen har imidlertid forutsatt at midlene i hovedsak vil brukes mot petroleum (http://pahoyden.no/debatt/2013/11/akademiaavtalen-styrker-grunnforskingen). Er det smart og kan det bidra til bærekraftig utvikling å satse på forskning som forlenger fossilalderen eller burde man sette av alle tilgjengelige midler i avtalen (og helst noen flere) til forskning på omstilling?
Rektor og MN-dekan har hilst debatten velkommen og bl.a. påpekt (http://pahoyden.no/debatt/2013/10/problematiske-premisser-rundt-etiske-sporsmal og http://pahoyden.no/debatt/2013/10/fire-svar-til-gunnar-kvale) at kravet til bærekraft må inkludere både miljømessige, økologiske, økonomiske, sosiale og kulturelle dimensjoner.
Flere og flere studier tyder på at for å oppnå miljømessig og økologisk bærekraft er togradersmålet trolig for svakt. Scenarier med to grader global oppvarming i år 2100, gir mye større oppvarming og tilhørende konsekvenser i de kommende århundrene etter år 2100. Dette er på grunn av treghet i klimasystemet som responderer over mange hundre år inn i fremtiden på utslipp vi gjør nå. Den brede politiske tilslutningen til togradersmålet og muligheten til å kvantifisere både utslipp og andre relaterte størrelser i forhold til togradersmålet, gjør det imidlertid nyttig som en referanse.
Vedlagte figur viser hvordan globale utslipp fordeler seg over tid og generasjoner i et togradersscenario. Svært lite av ”kaken” er til disposisjon for menneskeheten etter 2035 i forhold til hva som brukes av vår generasjon. Dette gjelder enten man regner seg som medansvarlig for kakestykkene fra 1971 (”Our parents”) eller bare fra 1991 (”You and me”).
Figur fra http://stormglas.wordpress.com/2013/11/12/world-energy-outlook-2013-what-it-doesnt-say/ Historiske utslippstall fra CDIAC. Etter 2012 reduseres CO2–utslippene med 0,5% per år. Dette gir svært lignende kakestykke etter 2035 som togradersscenariet i IEAs World Energy Outlook. Grafikk: Lars Boelen.
Fra et olje eller gassfelt oppdages til det kommer i produksjon tar det gjerne ti år. Så skal det produsere i typisk 20-40 år for å gi økonomisk utbytte for investeringene. Når vi vet hvor mye fossilt brensel som allerede er funnet og på vei inn i produksjon, må det være helt klart at verden ikke har bruk for mer grunnforskning til fremme av leting eller økt produksjon. Fossilt brensel har vært og er til stor glede for oss. Det er iferd med å bli ikke bare til besvær, men et kjempemessig problem for etterslekten.
En utvikling med store klimaendringer vil ramme fattige særlig hardt. Mange vil fratas sitt levebrød. Sosiale og kulturelle systemer vil trues og vi vil få flere klimaflyktninger. Å holde seg innenfor togradersmålet synes derfor å være et absolutt minstekrav for å oppnå sosial og kulturell bærekraft globalt. Men vil den nødvendige omstillingen også være økonomisk bærekraftig? Har verden økonomiske muskler og muligheter til dette?
Den mest omfattende studien som finnes på dette området er Global Energy Assessment (GEA, http://www.iiasa.ac.at/web/home/research/Flagship-Projects/Global-Energy-Assessment/Home-GEA.en.html) som kom ut i 2012. Der vises det at både togradersmålet, elektrisitet til alle de ni milliardene vi vil bli i verden i 2050, vedtatte helsemål fra Verdens Helseorganisasjon (redusert luftforurensning) og bedret energisikkerhet kan oppnås samtidig. De påkrevde tilleggsinvesteringene i energieffektivisering og fornybar energi for å få dette til, vil bringe samlede årlige investeringer i energisektoren globalt opp mot to prosent av brutto nasjonalprodukt. De årlig tilleggskostnadene er sammenlignbar med den globale subsidiering av fossilt brensel som skjer i dag. Omstillingskostnadene vil imidlertid bare komme i en overgangsperiode. Deretter kan vi gå tilbake til dagens nivå på ca. 1,3 prosent. Er dette økonomisk bærekraftig? JA! Selv om man tar høyde for usikkerheter og feil i analysen, har vi råd til dette og med god margin.
Til sist gjenstår spørsmålet om UiB har tilstrekkelig med motiverte folk, kunnskaper, evner og muligheter til å bidra så signifikant til forskning om energiomstilling de neste fem år at vi kan forsvare å bruke alle de ledige midlene i Statoil-avtalen til slike formål. Jeg tror bestemt at det er ikke bare mulig, men at vi har svært mye å bidra med fra alle fakulteter. Global Energy Assessment har ikke gitt alle svar. Det er massevis av uløste og spennende forskningsoppgaver. Et universitet som har bidratt så mye til grunnleggende klimaforskning om klimasystemets virkemåte og effekter av klimaendringer på naturmiljøet som UiB, bør også være topp motivert til å ta utfordringene med å utvikle løsninger og forstå de samfunnsmessige prosessene knyttet til energiomstilling. Vi kan hvis vi vil!
