God og dårlig midlertidighet

I mellomtida har de tatt en solid skjerv av universitetets samlede arbeidsbyrde, innen kjerneområder som forskning og undervisning. Nå vil både Kunnskapsdepartementet og UiB denne midlertidigheten til livs. Det er satt i verk en egen handlingsplan for å redusere midlertidigheten ved UiB.

Samtidig er det forskjell på ulike typer av midlertidighet. Den dårlige midlertidigheten er kortsiktig, perspektivløs og uforutsigbar. Det er — for å bruke lett redigerte, men like fullt autentiske eksempler fra HF, hvor problemene med midlertidighet i følge UiBs egen handlingsplan er størst — når du blir tilbudt en 23 prosents stilling i fem måneder for å undervise på et kurs som egentlig startet i forrige uke, når instituttet plutselig lyser ut en litt vagt definert postdoktorstilling med en måneds søknadsfrist mitt i den travleste undervisningsperioden, eller når man må vente et år på svar på søknaden om det treårige vikariatet som førsteamanuensis. Denne midlertidigheten er utmattende fordi den gjør det umulig å kombinere det man har av midlertidig tilknytning til universitetet med et målrettet arbeid for å bygge en akademisk karriere. Den er destruktiv både for det enkelte individ og for institusjonen som på denne måten forsømmer sin underskog. 

Den gode midlertidigheten er på sin side forutsigbar og framtidsrettet. Det er når instituttet skaffer seg en oversikt over vikarbehovet de kommende semestrene, og lyser ut en førstelektorstilling for tre semestre, heller enn å bare tildele denne vikarundervisninga fra semester til semester til den som står øverst på ringelista. Det er når instituttene har en plan for hvilke stipendiatstillinger som skal lyses ut de kommende årene og når det skal skje, slik at interesserte masterstudenter og phd-stipendiater kan planlegge innleveringa av sine avhandlinger og ha en god søknad klar i tide. I en viss periode av livet kan denne midlertidigheten være ønsket og livgivende for unge akademikere. Den kan være kjernen i et godt karriereløp.

Mitt ønske er at UiB, i tillegg til å jobbe for å redusere bruken av midlertidighet, også skal arbeide for å gi den midlertidigheten vi har og nødvendigvis vil komme til å ha tydeligere rammer, slik at flere kan oppleve den som meningsfylt og utgangspunkt for en videre akademisk karriere.