Sigrun Åsebø forteller i På høyden 24.08.16 om sin 16 år lange ferd mot fast stilling ved HF. 16 år er lang tid - altfor lang tid - å være midlertidig ansatt, med all utryggheten koblet til det. Langvarig midlertidighet har ødelagt for mange menneskers liv. Ikke alle som ønsker det, vil kunne få en fast jobb i akademia, men det er viktig at flest mulig stillinger er faste. I tillegg bør UiB i større grad satse på å synliggjøre akademisk kompetanse for resten av arbeidslivet og å tilby midlertidig ansatte nok karriereveiledning, også med tanke på jobber i andre sektorer.
Samtidig er det påfallende ved det Åsebø forteller, at problemet ikke bare har vært at stillingene har vært midlertidige, men også at hun store deler av tiden har hatt dårlige arbeidsvilkår. Dette er en vesentlig del av problemet med midlertidige stillinger (inkludert timelærerstillinger) i akademia. Muligens er det også noe som holder midlertidigheten oppe, for det gjør bruk av midlertidige stillinger mer lønnsom for institusjonen, også kortsiktig.
Etter min vurdering er det ingen god grunn til å forskjellsbehandle ansatte bare ut fra om de er fast eller midlertidig ansatte. Jobber som må gjøres midlertidig, bør skje i form av ordentlige engasjement (redusere ansettelse som timelærer) som dekker en lang nok periode. Alle midlertidig ansatte må få lønn for alt arbeid jobben innebærer (inkludert administrasjon), og ha like høy lønn, like god infrastruktur (kontorforhold, telefon, osv.), tilgang på driftsmidler og ha samme tilgang til medarbeidersamtaler, osv. som fast ansatte.
I tillegg til dette er det på tide å sikre at alle midlertidig ansatte i undervisningsstillinger får forskningstid. Omfanget forskningstid bør generelt følge kompetanse (mastergrad eller førstekompetanse), ikke om stillingen er fast eller midlertidig. Forskningstid til alle kan begrunnes opp mot prinsippet om forskningsbasert undervisning. Det kan også begrunnes opp mot at personer som jobber i en kunnskapsinstitusjon, bør få gode muligheter til å utvikle egen kompetanse og bruke evnene sine.
Minst like viktig er det at forskningstid til alle kan begrunnes opp mot de ansattes karrieremuligheter. Det å jobbe midlertidig ved en institusjon bør i prinsippet kvalifisere for faste stillinger ved samme eller tilsvarende typer institusjoner. Per i dag legges det, slik Åsebø er inne på, stor vekt på vitenskapelige kvalifikasjoner ved utlysninger av faste stillinger. Dermed gir det arbeidet ansatte har lagt ned i undervisning, langt mindre uttelling enn det ville gjort i andre virksomheter. For å kunne få en fast stilling må man derfor forske på fritiden, mens selve undervisningsjobben bare delvis er kvalifiserende. Dette er svært problematisk.
Disse tiltakene vil koste mer, men det å gi alle ansatte ved UiB gode og rettferdige ansettelsesforhold og arbeidsvilkår bør rangeres svært høyt. Verken UiB-ledelsen, fagforeningene eller de som selv er fast ansatte, bør slå seg til ro før alle ansatte ved UiB har bra arbeidsvilkår og har fast stilling om det ikke er god grunn til annet.
