Vet de ikke hva denne verdensomspennende organisasjonen driver med? Bryr de seg ikke? Er ytringsfrihetens vilkår, som de alle berøres av på en aller annen måte, noe de mener andre bør stelle med mens de selv kan fordype seg i sin forskning? Eller tror de, som noen gjør, at dette er en journalistorganisasjon? Det er det ikke, PEN henter sine medlemmer blant forfattere, oversettere, journalister, jurister, skuespillere, regissører, filmskapere og akademikere innen alle fagfelt.
De forskerne som ikke samarbeider med eller har viktige kontakter med kolleger i andre land, kan trolig telles på venstre hånds ringfinger. Uansett hvilke former et slikt samarbeid har, merker man fort om samarbeidspartnernes ytringsvilkår er gode, mindre gode eller elendige. Da er det ikke nok å uttrykke sin sympati og håpe at forholdene bedrer seg. Det gjør de som regel ikke. Se bare hva som har skjedd i Tyrkia det siste året, og situasjonen der er dessverre langt fra enestående.
Sentralt, og trolig mest kjent, i PENs arbeid er det som gjøres i Komiteen for Fengslede Forfattere, som omfatter forfulgte forfattere, skribenter og utgivere som ikke sitter fysisk i fengsel, og fengslede skribenter og utgivere som ikke er forfattere. Komiteen utgir hvert halvår en liste over «hovedsaker» den for tiden arbeider med, og listen omfatter opp mot 900 løpende saker. Datoen 15. november er utropt til den internasjonale Fengslede Forfatteres Dag, og da rettes et mest mulig intenst søkelys mot fem-seks utvalgte saker i mediene verden over. Ellers er metodene brevskriving (brev, fax, e-post) til myndigheter som forfølger forfattere, skribenter og utgivere på grunn av deres bruk av retten til ytringsfrihet, mest mulig offentlighet rundt de sakene man arbeider med osv.
En annen viktig side av virksomheten, er arbeidet for de såkalte fribyforfatterne. For at en person skal komme inn under fribyordningen, må han/hun være forfatter med en viss litterær produksjon og beviselig være truet eller forfulgt i sitt hjemland på grunn av sitt litterære virke. Med «forfatter» menes opphavspersoner til både skjønnlitterære og faglitterære verk og skuespill, poeter, redaktører, oversettere, forleggere, journalister og tegneserieskapere. De siste årene har også filmskapere, bloggere og en rap-artist kommet inn under ordningen.
Norge har 14 fribyer, en av dem er Bergen. Til nå har over femti personer fra mer enn tjue nasjoner fått slik beskyttelse her i landet. Hovedtyngden kommer fra Iran og Irak.
Det er nettopp de som føler seg trygge på sin egen ytringsfrihet som må heve stemmen for at verre stilte kolleger skal få det bedre. Og på dette feltet, som på de fleste andre, gir størrelse vekt. Norsk PEN har kanskje av mange vært oppfattet som en Oslo-greie, og det er et nedslående faktum at det overveiende flertall av medlemmene bor i og rundt Oslo-gryta. Men i fjor fikk organisasjonen sin første avlegger da Vestlandsavdelingen av Norsk PEN så dagens lys i Bergen. Gjennom debatter, foredrag og andre arrangement ønsker vi å rette oppmerksomheten mot organisasjonens arbeid og de utfordringer ytringsfriheten møter – ikke bare i fjerne land, men også her hjemme.
Det er et faktum at denne grunnlovsfestede friheten er kommet under stadig sterkere press også her til lands. Varslere får stadig vanskeligere kår, inntjeningskravet i pressen gjør aviser mer forsiktige, det kritiske anmelderiet snevres inn, «krigsropene» i kommentarfeltene på nettet får saklige debattanter til å la være å involvere seg, frykten for elektronisk overvåking får folk til å legge bånd på seg …
Du som er avhengig av ytringsfrihet i ditt arbeid, bør søke medlemskap i Norsk PEN. Da støtter du også det internasjonale, humanitære arbeidet som utføres daglig av Norsk PEN, International PEN og PEN-sentre og skribenter og forleggere over hele verden. Som akademiker med publiseringspress og forelesningsplikt, er du midt i målgruppen for PENs arbeid. Det er bare å gå inn på http://norskpen.no/nb_NO/bli-medlem/ og fylle ut søknadsskjemaet.
Kan jeg regne med at Dag Rune Olsen går foran med et godt eksempel?
