På Høydens redaktør peker helt korrekt på at vitenskapelige ansettelser tar svært langt tid og at dette altfor ofte glemmes når reglementet skal revideres – da er det mye viktigere å sikre at alle interesser ivaretas på beste måte. Når spørsmålet om tidsbruk blir tatt opp, er løsningen som oftest å sette frist for den sakkyndige vurderingen – UiBs arbeidsgruppe foreslår tre måneder fra komiteen har fått dokumentene i saken.
Redaktøren tviler på at dette vil ha tilstrekkelig effekt – og med god grunn. Den siste ansettelsen jeg selv deltok i som sakkyndig (i Oslo) tok 18 måneder. Derav utgjorde den sakkyndige bedømmelsen 6, altså en tredjedel. Dette er ekstremt, men langt fra enestående. Jeg vil anslå at normal tidsbruk, fra utlysning til endelig avgjørelse om besettelsen, er ca. ett år, hvorav bedømmelsen utgjør ca. halve tiden. Da er ikke forberedelsen til utlysningen tatt med, og den tar også en god del tid.
Hovedgrunnen til denne tidsbruken er at saken skal behandles i flere organer som har faste møtetider. I tillegg kommer klagefrist og venting på eventuelt svar på klagen. En vesentlig del av tiden er derfor ren ventetid, da ingenting skjer med behandlingen av saken. Dette må det være mulig å kutte ned på.
En måte å gjøre dette på er å ha én instans i stedet for to, en komite bestående av instituttstyrer, dekan, noen faste medlemmer og noen i tillegg fra fagmiljøet, men med mulighet til å trekke inn fakultetsstyret i tilfelle av uenighet. Ønsker man fortsatt to instanser, kan man spare tid ved å planlegge hele prosessen fra begynnelsen av, med fast frist for komiteen til å levere innstilling og faste datoer for resten av prosessen, inkludert prøveforelesninger og intervju. En komplikasjon i denne sammenhengen er klagefrist. I dag skjer ingenting før klagefristen er gått ut, enten noen klager eller ikke. Blir det klage, må man vente på at komiteen svarer. En løsning på dette kan være å gi søkerne frist på tre dager til å si fra om de vil klage eller ikke. En annen er å la saken gå sin gang, med intervjuer og prøveforelesninger, selv om ikke klagefristen er gått ut. I praksis skjer det jo omtrent aldri at en klage får betydning. Det må være bedre å organisere en ekstra runde med intervju og prøveforelesning en sjelden gang enn hver gang å tåle utsettelser til ingen nytte.
Bør også den sakkyndige komiteen ha frist på tre måneder? Omfanget av arbeidet tatt i betraktninger er ikke dette lang tid, særlig når det, som normalt, skal gjøres ved siden av andre plikter, i alle fall hvis der er mange søkere. En slik frist kan også gjøre det vanskelig å få noen til å ta på seg oppdraget og dermed føre til utsettelse. En måte å lette arbeide for komiteen på når det er mange søkere, vil være å gjøre en foreløpig bedømmelse bare på grunnlag av søknad og publikasjonsliste og så velge ut hvem av søkerne som skal sende inn arbeider. Dette forutsetter at søkerne får klar beskjed om at selve søknaden har avgjørende betydning, at den skal vise hva søkeren står for, ikke bare være en oppramsing av tidligere karriere. Etter min erfaring gir en god og fyldig søknad et meget godt grunnlag for bedømmelse, selv om den selvsagt må suppleres med vitenskapelige arbeider. Det er viktig å presisere at dette utvalget må foretas av komiteen selv og at det ikke bør settes noen fast grense for hvor mange som velges ut til å sende inn arbeider. Ved den nevnte bedømmelsen i Oslo var det en egen komite som sto for dette. Den brukte tre måneder på å sile ut noen få kandidater som helt åpenbart var uaktuelle.
Jeg tror ikke en slik ordning vil være noen alvorlig trussel mot kravet om rettferdig bedømmelse. På den annen side er det diskutabelt hvor mye tid man vil spare på denne måten; de kandidatene som siles ut, vil jo være de som normalt vil kreve minst arbeid. Uansett er det begrenset hvor mye man kan oppnå med å redusere tiden for den sakkyndige bedømmelsen.
Sverre Bagge
Professor emeritus
