Ved Universitetet i Amsterdam har studenter den siste måneden okkupert det sentrale administrasjonsbygget Maagdenhuis. På toppen av listen med krav finner man ønsket om «demokratisering og desentralisering av universitetsledelsen». En kort flyreise fra Flesland, på et universitet som flere på Universitetet i Bergen nok har et forhold til, har en gruppe studenter altså tatt seg til rette med luftmadrasser, bannere og en vilje til å tenke på hva et universitet skal være, i 2015. For de av oss som har vært innom en politisk ungdomsorganisasjon en gang i livet, så kan vi antagelivis relatere oss til den følelsen av samhold og mening som en slik mønstring kan ha. Og de av oss som har rukket å bli kyniske, tenker nok at det handler mer om den individuelle følelsen om å være med på noe stort, enn saken i seg selv.
Jeg har kanskje fantasert om å ta med en sovepose og luftmadrass ned til Muséplass 1, hacke kaffimaskinen og blande meg inn i hvordan ting blir styrt, men foreløpig har det vært liten grunn til å gjøre det. Ved Universitetet i Bergen har vi fortsatt en demokratisk infrastruktur hvor den som vil kan stille som representant for sin gruppe og alle har mulighet til å stemme frem den representanten man har tro på. Vi har til og med en uavhengig universitetsavis som fungerer som en debattarena, med kommentarfelt og det hele. Kommentarfelt finner man også på rektor- og dekanblogger, selv om de fleste antagelivis kvir seg for å skrive noe der. Universitetsledelsen kjører så hardt på høringsrunder, allmøter og #uib2022 at man av og til får følelsen av å jobbe på en universitet med flat struktur. Min erfaring er at de vitenskapelig ansatte er mer opptatt av publiseringspoeng enn det ledelsen på fakultets- og universitetsnivå er – i hvert fall i det som blir kommunisert ut. Begrepet kvalitet har blitt brukt så mye av rektor og kompani at det nesten har blitt meningsløst, men det er engang mye bedre enn begreper som effektivisering, vekst og studentpoengsproduksjon.
Det meste ligger med andre ord til rette for at du, som student, midlertidig eller fast ansatt ved Universitet i Bergen kan la din stemme blir hørt, og spille tilbake dine erfaringer om hvordan noe av det fineste menneskeheten har klart å dyrke frem skal fungere. Det er lett å ta disse rare byggene som vi kaller «universitetet» for gitt (De siste årene virker det som at flere og flere studenter kaller universitetet for «skole», og seg selv som «elever». Det er et varsku-tegn!). Det er lett å bli opptatt av de lokale spillereglene og sin egen akademiske karrierestige, enn å se seg selv i et litt større perspektiv. Det er lett å tenke at når ting går bra, så vil alt gå godt. Det er lett å bli demotivert av tanken på dårlig formaterte sakspapir, rare forkortelser (hva $#@!? er egentlig BOA?) og timelange møter. Det er lett å glemme at den følelsen du har av vitenskapelig nysgjerrighet og formidlingstrang er avhengig av en viss frihet. En frihet som stadig utfordres av kvinner og menn med penger, kortsiktige ambisjoner og en overfladisk forståelse av hvordan ny kunnskap skapes. Et universitet trenger studenter og ansatte som er villig til å tenke på hva et universitet skal være, og ta det med i den retningen. Det burde vært en selvfølgelighet.
Så hvorfor ble fristen for å nominere kandidater for midlertidig ansatte til universitetsstyret utsatt i år også?
De ti årene jeg har vært student og midlertidig ansatt ved Universitetet i Bergen, har det alltid vært et problem å få folk til å stille til verv, og det har alltid vært en laber valgoppslutning (vel, alt er relativt, men i min bok burde alle tatt seg tid til de få minuttene det tar å stemme). Nesten ingen jeg prater med, vet hvem som representerer dem i fakultets- eller universitetsstyret. Da jeg stilte til valg i fjor tok jeg kontakt med alle gruppe-B-representantene på fakultetene, og det var ikke mangel på saker og forhold som kunne blitt bedre. Noen problemstillinger var forskjellige, men noen var de samme. Men så vidt jeg vet, så er det ingen skikkelig tverrfakultær samtale om forskerutdanning, midlertidighet på UiB.
Samtidig leser vi om universitetsdød og krig mot humaniora i utlandet. Det kan være vanskelig å skille ut hva som endringsmotvilje, akademisk paranoia og faktiske bekymringer. Når alt kommer til alt, jobber man på et universitet i Norge er man — til og med som midlertidig ansatt — forholdvis priviligert sammenlignet med våre utenlandske kollegaer. Dette privilegiet skaper kanskje et enda større ansvar og et moralsk imperativ til å vise hvordan et universitet bør se ut. Ta vare på den egalitære kulturen vi er heldige å ha her. Våge å stille forventninger og gidde å komme med skikkelige tilbakemeldinger på hva som fungerer og ikke fungerer. Sakene som Stip-hf har fått igjennom er et godt eksempel på at det nytter å gjøre nettopp det.
Det finnes mange unnskyldninger til å ikke engasjere seg i universitetsdemokratiet. Her er kanskje de vanligste:
- Jeg har ikke tid
- Jeg vil ikke stikke meg frem
- Jeg synes det virker vanskelig
- Jeg vil ikke skaffe meg fiender
Jeg har stor forståelse for alle disse. Tid er den viktigste ressursen vi som akademikere har. Ikke alle trives i den posisjonen hvor man må ta standpunkt og komme med innlegg i styremøtene. Styresaker kan ofte være veldig kompliserte og kreve at man tenker mange tanker på en gang. Man kan fort befinne seg i en sandwich av interessekonflikter, og ikke alle i akademia er like modne til å se forskjell på person og sak. Man kan bli så oppslukt av en bestemt sak, at man mister nattesøvnen. Eller bli fryktelig irritert på dårlige tabeller og uleselige grafer.
På en annen side. Mange verv kommer med kompensasjon, enten som tid eller penger. Representanten for midlertidig ansatte får ≈80 000,- i året for å sitte i universitetsstyret. Om vi blir flinkere til å annerkjenne den innsatsen mange av kollegaene våre som tar på seg verv gjør, så blir det kanskje mer appellerende. At noe er vanskelig kan knapt være et godt argument for å ikke gjøre noe på et universitet (og du kan jo bidra til å gjøre det enklere). Ved å ta på deg et verv så vil du antagelivis knytte til deg flere nyttige kontakter enn bitre fiender. Om du ikke vil ta på deg et verv, så vet du kanskje om noen som kunne gjort det, men som ikke tør å ta steget selv. Hvorfor ikke oppmuntre vedkommende?
Derfor håper jeg at stipendiater, postdoktorer, universitetslektorer og andre midlertidig vitenskapelige ansatte ved Universitetet i Bergen gjør følgende:
- Tenk på om du selv eller noen du vet om burde stille som representant
- Gi blaffen i janteloven, lag et nominasjonsskjema og sank underskrifter
- Finn ut hvem som representerer deg på institutt, fakultet og universitetsnivå
- Send dem en epost og si takk (og kanskje sleng på noe du synes burde vært bedre, eller fungerer bra)
- Stem ved valget. Det er nesten like enkelt som å like noe på Facebook.
Universitetet i Bergen er ikke en bygning, et organisasjonsstyre, en strategi, et regelverk, en aggregat med publikasjonspoeng eller en klynge med klynger. Universitetet i Bergen starter med deg. Sørg for at det fortsetter etter du er ferdig der også.
