Adferdskontroll

Ett av de nyeste tiltakene for å fremme  kjønnsbalansen mellom de ansatte ved  Universitetet i Bergen er å betale et institutt  kr. 100 000,- for hver kvinnelig professor det  ansetter, leser jeg i en meddelelse fra ledelsen.

Jeg blir sittende og grunne på hvilken  fornærmelse det er jeg nå blir utsatt for, og ser  to alternativer:

(1) Det antas at jeg normalt  ville gjøre mitt ytterste for at den faglig best  skikkede søker blir ansatt, men at jeg kan  bringes til å fravike dette hvis jeg (eller mitt institutt) betales nok. Jeg betraktes altså som korrupt.
(2) Det antas at jeg normalt ville forsøke å forhindre at en kvinnelig søker blir ansatt, selv når hun er best kvalifisert, men at  mine fordommer kan nøytraliseres hvis jeg (eller altså instituttet) betales nok. Jeg betraktes  altså som fordomsfull og pengegrisk, men min  pengegriskhet antas å overgå min fordomsfullhet.

Det er vanskelig å avgjøre hvilken fornærmelse  som er verst, men det er kanskje den siste, siden  den innebærer to forkastelige egenskaper, mens den første bare innebærer én. Beslutningen om dette virkemiddelet bærer preg av å være fattet på et sted tilstrekkelig høyt oppe i luften over universitetet til at det ikke har vært så lett å få øye på forskjellen  mellom vitenskapelig ansatte som løper omkring i  sine korridorer, og rotter som løper omkring i en labyrint. Som kjent kan man effektivt styre rotters adferd ved å plassere noen skikkelige  godbiter ved enden av den korridoren man ønsker  at de skal velge. For mennesker (som man tross  alt har sett at det dreier seg om) finnes det ikke mer fristende godbiter enn kontanter. Hvis dette virkemiddelet faktisk viser seg å virke, blir jeg flau på mine kollegers  vegne. I den grad usaklig forskjellsbehandling  til kvinners ulempe faktisk finner sted ved  ansettelser, skyldes det tankemønstre og  holdninger som fortjener å bli bragt frem i lyset  og kritisert. Dette tiltaket er ikke noe bidrag til det.