I et leserinnlegg i På Høyden uttrykker professor Helge Dyvik sin indignasjon over at Universitetsstyret har vedtatt å belønne institutter som ansetter kvinnelige professorer med 100.000 kroner. Det som provoserer er at fagmiljøene skal påskjønnes økonomisk etter en ansettelse av en kvinne. Dyvik er ikke den eneste som har uttalt seg negativt om dette tiltaket, som nok er det mest kontroversielle i UiBs handlingsplan for bedre kjønnsbalanse.
Ifølge Dyvik forutsetter dette tiltaket at de vitenskapelig ansatte er korrupte, pengegriske og fordomsfulle. Korrupsjon kjennetegnes av hemmelighold, personlig fortjeneste og lovstridighet. Jeg kan vanskelig se at det å gi incentivmidler etter ansettelse av kvinner ved institutter med lav kvinnerepresentasjon i seg selv er korrupt.
Bare 17 % av professorene ved UiB er kvinner. Man kan forholde seg til disse tallene på to måter: man kan vente veldig lenge og tålmodig på at kjønnsbalansen kanskje blir bedre, eller forsøke å gjøre noe pragmatisk for å påskynde prosessen. I de nærmeste årene står UiB overfor et generasjonsskifte. Flertallet av de som blir pensjonister de neste ti årene er menn - dette betyr at man har anledning til å få bedre kjønnsbalanse i de vitenskapelige stillingene.
Det er svært uheldig hvis dette vedtaket oppfattes som korrumperende, som om det på noen måte skal legge føringer på de personer som står for ansettelsene. Man kan ofte komme i skade for å tro for godt om menneskene, men dette er å ha for dårlig tro på akademikernes faglige integritet. Grunnprinsippet for ansettelser er at det er den faglig best skikkede skal ansettes - det dreier seg jo ikke om å bestikke den sakkyndige komiteen. Slik jeg har forstått det, vil man at disse incentivmidlene skal fungere som en oppmuntring til institutter med lav kvinneandel i vitenskapelige stillinger (dvs. under 40 % i de ulike stillingskategoriene) til å lete etter høyt kvalifiserte kvinnelige kandidater til en stilling, og til å oppfordre disse til å søke.
Disse incentivmidlene skal også utbetales ved professoropprykk som en belønning til fagmiljøene som har lagt forholdene til rette slik at kvinner i mellomstillinger får anledning til å kvalifisere seg. Statistikken viser nemlig at kvinner bruker lengre tid enn menn på å kvalifisere seg til opprykk. Å forske er selvfølgelig først og fremst den enkeltes ansvar, men det ville ikke skade om ledelsen ved instituttene var mer våken for å unngå en kjønnsbestemt skjevfordeling av arbeidsoppgaver i fagmiljøene. Likestilling er et ledelsesansvar.
UiB bruker incentivmidler på en rekke områder, et av de mest omtalte i det siste er økonomisk belønning av fagmiljøene for publisering (tellekantordningen). Dette ble innført til tross for at det forutsettes at vitenskapelige ansatte skal drive forskning, men jeg kan ikke minnes at pengegriskhet har vært et argument i den forbindelse. En annen form for belønningsmidler er veiledningsmidlene knyttet til master- og doktorgradsstudenter. Prinsipielt sett føyer altså dette nye vedtaket seg inn i en rekke av incentiver og belønninger i akademia.
Likestillingskomiteen er derimot bekymret over noen av konsekvensene av denne rause utdelingen av incentivmidler. For det første skulle vi helst sett at disse midlene ble øremerket til forskning eller likestillingstiltak ved instituttene. Slik de nå utdeles, risikerer man at de smøres tynt utover i budsjettene.
En annen uheldig konsekvens er at dette spiser opp nesten hele det rause likestillingsbudsjettet ved UiB, og hindrer en friere, mer idérik og institutt-tilpasset bruk av midlene som man kunne ha fått ved at de enkelte miljøene selv fikk søke UiB om økonomisk støtte til likestillingstiltak. Det er nok heller ikke sikkert at dette tiltaket ikke er like velegnet for alle fagmiljø.
Men den alvorligste konsekvensen vil likevel være dersom dette vedtaket blir brukt som arena for polemiske sprell, og dersom UiBs likestillingspolitikk blir gjenstand for mistillit. Til det er den altfor viktig.