Professor og leder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, Anne-Hilde Nagel, hevder i På Høyden at veiledere ikke bør være medforfatter på arbeider fra studenter de har veiledet. Hun sier at det å veilede er en del av jobben til læreren, og legger til at når et arbeid har en medforfatter så forsvinner preget av at avhandlingen er et selvstendig forskningsarbeid. Jeg vil problematisere begge disse argumentene.
Det er nærliggende å peke på at disse to delargumentene ikke helt samsvarer. Det er ikke mulig at veiledning er en naturlig del av jobben samtidig som studenten leverer et selvstendig arbeid. Da har i alle fall ikke veiledningen vært særlig nyttig.
– Ingen selvstendig avhandling
Jeg håper det er feil at UiB har mange studenter som leverer inn mastergrads- og doktorgradsavhandlinger som er selvstendige arbeider. Da har i alle fall veilederen ikke gjort jobben sin!
I reglementet for PhD-graden, som nå er den eneste doktorgraden utenom dr. philos. som det går an å disputere på ved UiB, står det helt tydelig at doktorgradsstudiet ikke er et selvstendig stykke arbeid. I § 2.2 står det at ”Det fagmiljø kandidaten skal knyttes til, skal delta aktivt i utformingen av prosjektbeskrivelsen og i opplegget av selve forskerutdanningen”. Deretter står det i § 2.3 at ”Doktorgradskandidaten skal inngå i et forskermiljø og bidra aktivt til forskningen der.”
Og selv om disse tekstene er nye, så var organisert veiledning selve drivkraften for innføring av de gamle fakultetsvise doktorgradene dr. art., dr. polit., dr. scient. Det samme gjaldt for de tilsvarende kandidatgradene. UiB har sammen med de andre norske universitetene og det norske lovverket arbeidet i mer enn 30 år for å styrke rekruttenes rett til solid veiledning. Så lenge er det siden tanken om den selvstendige avhandling ble forlatt her i landet, til fordel for noe de den gang mente ville være bedre.
Veileder mer enn en lærer
Det neste jeg vil påpeke er UiBs intensjon om å bli et tydelig forskningsuniversitet. Dette har universitetsstyret vedtatt i sin nåværende strategiske plan. Det er ikke mulig å bli et tydelig forskningsuniversitet uten at utdanningen av forskerrekrutter betraktes som et element i forskningsstrategien. Og da blir det feil å avgrense veilederen til lærerrollen.
Det er riktig at veiledning innebærer en betydelig lærerjobb (og denne underkommuniserer vi nå vi gjør stipendiater til vitenskapelige kollegaer i stedet for å tydeliggjøre studentstatusen). Men det er også nødvendig at veilederen overfører sin forskningskompetanse. Det fast ansatte vitenskapelige personalet er utsatt for et veldig tidspress og universitetsledelsen har ofte gitt uttrykk for uro over at det som regel er forskningstiden som blir taperen. Et av de enkleste virkemidler vi kan benytte for å forbedre vår forskingstid, er å være nøye med å kombinere våre roller som forsker og lærer i vår veiledning av rekruttene.
UiBs forskningsinteresse
I alle fag ved UiB kan vi ønske oss langt flere kolleger, ettersom vi er altfor få til å dekke fagfeltet. Og dette må vi ta konsekvensen av i veiledningen: vi må oppfordre studenter til å reise til de stedene der veilederne er eksperter på det temaet studenten er interessert i, og vi må flagge vår spesialisering slik at interesserte studenter fra hele verden kommer til oss. I et forskningsuniversitet må også veilederne lære noe viktig av rekruttene.
Vi må slutte å veilede studenter i tema som ikke passer i vår egen forskningsinteresse. Det er dårlig gjort mot disse studentene, og det hindrer oss i å nå de faglige målene som UiBs intensjon om forskningsuniversitetet forventer at vi setter oss.
Regler for medforfatterskap
Dernest er det grunn til å se på reglene som gjelder for medforfatterskap. Den nasjonale etiske komiteen for naturvitenskap NENT har definert hvilke kriterier som skal til for å få være medforfatter. Reglene ligger på nettet og bør være høyt i bevisstheten for alle studenter og ansatte (se paragraf 8). Disse reglene viser at medforfattere må yte for å kunne høste. Og dette er det viktig å holde i hevd, slik at medforfatterskap ikke utarter.
Medforfatterskap fungerer som viktigste valuta i det internasjonale forskningssamarbeidet. Reglene til NENT er derfor i samsvar med den internasjonale forståelsen for medforfatterskap. De aller fleste artikler som produseres fra Institutt for biologi har medforfattere fra institusjoner i andre land. En av fire PhD-studenter ved UiB er utenlandske og mange skal fortsette sin karriere i et annet land. Vi kan derfor ikke velge å ha veldig avvikende regler fra dem vi samarbeider med, og vi kan ikke diktere regler for internasjonalt samarbeid.
En viktig del av jobben
Nagel mener at veiledere burde holde seg for god til å være medforfattere. Vel, virkeligheten er at vi (i egenskap av deltakere i studentens forskning) har gjort en viktig del av jobben, at vår egen publikasjonsliste teller tungt når vi søker nye jobber, opprykk, eksterne prosjekter fra EU og Forskningsrådet, og dessuten i rekrutteringen av kommende kull av interesserte studenter fra hele verden.
Livet som professor er så hektisk at mange ikke har annen tid til forskning enn den som tilbringes i veiledning av masterstudenter, doktorgradsstudenter og postdoktorer. Studentene bør være kresne i valget av veiledere slik at studentene når sine egne mål på best mulig måte. Forskningsuniversitetet bør belønne dem som klarer å tiltrekke seg slike unge mennesker og får dem gjennom prosessen fram til avlagt grad og trykket arbeid, og skaffer ekstern finansiering og internasjonalt samarbeid til å gjennomføre prosjektene.
Måtte CV-ene deres stadig vokse! Ære være medforfatterskapet!