De fast vitenskapelig ansatte ved Institutt for sosialantropologi har stilt sju spørsmål om akademisk frihet til rektorkandidatene.
Som rektorkandidat er jeg svært glad for disse spørsmålene. De gir meg anledning til å utdype og konkretisere flere viktige punkter i programerklæringen jeg har utarbeidet sammen med prorektorkandidat Anne Gro Vea Salvanes og viserektorkandidatene Berit Rokne Hanestad og Kjersti Fløttum.
Jeg er enig med sosialantropologene i at vi som rektorkandidater bør gi mest mulig konkrete svar på de spørsmålene de stiller om akademisk frihet. I tillegg mener jeg det er viktig å avklare hvordan de ulike rektorkandidatene tidligere har forholdt seg til disse spørsmålene, ikke minst i sine universitetspolitiske verv.
Så til de sju spørsmålene.
1. Vil du som kommende rektor gå inn for at både professorer og førsteamanuenser ved UiB fortsatt skal ha fast tilsetting?
Svaret er ja. I likhet med sosialantropologene ble jeg meget forundret over førsteutkastet til UiBs forskningsstrategi 2005-2010, som blant annet lanserte prinsippet om at bare professorer skal ha fast stilling. Jeg argumenterte mot dette forslaget i ulike sammenhenger, blant annet på en samling i UiBs mentorprosjekt 2. juni 2004. Jeg regner med at prorektor Nilsen, som hadde ansvaret for arbeidet med forskningsstrategien, vil redegjøre for dette arbeidet og klargjøre hvorfor blant annet dette kontroversielle forslaget ble fremmet i det første utkastet til strategi.
2. Vil du som kommende rektor forsvare hver enkelt vitenskapelig ansatts rett til ca 50 % forskningstid?
Svaret er ja. I vår programerklæring står det: ” Universitetet må sørge for at alle fagmiljøene har muligheter til forskning og forskerutdanning. For å sikre dette må de ansattes rett og plikt til forskning forsvares.” I et foredrag i Det Norske Videnskaps-Akademi 10. februar i år (tilgjengelig via min hjemmeside: http://ugle.svf.uib.no/sosio/ansatte.asp?ansatt=202&kategori=114) konkretiserte jeg dette slik: ”Et nytt utspill fra departementet er planen om å avskaffe den rett og plikt som hver enkelt vitenskapelig ansatt ved universitetet har til å bruke like mye tid til forskning som til undervisning?.Å forsvare de ansattes rett og plikt til forskning må være en hovedutfordring. Hvis departementet skulle lykkes med å gjennomføre sine planlagte endringer av denne ordningen, må universitetet selv sørge for at tidsfordelingen mellom forskning og undervisning videreføres.”
3. Vil du som kommende rektor gå inn for å reelt styrke den frie forskningen ved UiB gjennom særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning utenom satsingsområdene – i form av driftsstøtte og frie doktor- og postdoktorstipender?
Svaret er ja. I vår programerklæring står det: ”Organiseringen av forskningen ved UiB og UNIFOB bør gjennomdrøftes, i lys av nye forskningsbetingelser. Hensikten må være å styrke grunnforskningen og å sikre en god balanse mellom grunnforskning og anvendt forskning og mellom disiplinorientert og tverrfaglig forskning.” I denne gjennomdrøftingen må mulighetene for særskilte bevilgninger til forskerinitiert grunnforskning stå sentralt. Her vil det være viktig å se UiBs ordinære midler i sammenheng med ulike typer av fondsmidler. I tillegg må rektoratet arbeide for å øke forskningsrådets midler til forskerinitiert, fri og kritisk forskning. Generelt må det være et institusjonelt ansvar for universitetet at alle fagmiljøene har tilstrekkelige midler til både grunnforskning og forskerutdanning. Dette framhevet jeg også i mitt foredrag i Vitenskapsakademiet i februar.
4. Vil du som kommende rektor ved UiB sikre finansielt grunnlag for videreføring av gjeldende disiplinorienterte studieprogrammer på BA- og MA-nivå, og også anerkjenne disiplinbaserte forskerskoler?
Svaret er ja. I vår programerklæring legger vi vekt på at universitetet har et ansvar for utvikling av fag og disipliner over en stor faglig bredde. Vi sier også: ”Kurstilbudet må utformes med vekt på god forskningsforankring og en god balanse mellom disiplinorientering og temaorientering. Det bør legges opp til anbefalte studieløp med vekt på faglige helhetsforståelser og rom for kritisk tenkning og refleksjon.” Dette innebærer at disiplinorienterte studieprogrammer og disiplinbaserte forskerskoler er viktige. Vi legger opp til at ”en bredt sammensatt komité av ansatte og studenter bør foreta en kritisk gjennomdrøfting av hvordan kvalitetsreformen fungerer i ulike miljøer og hva som bør prioriteres i den videre oppfølgingen av reformen.” Betydningen av disiplinorienterte studieprogrammer må stå sentralt i denne gjennomdrøftingen. Uten fag finnes det heller ingen flerfaglighet.
5. Vil du som kommende rektor ved UiB reversere dette forslaget (at instituttene skal være ”leverandører” og fakultetene ”bestillere” av ”undervisningstjenester”) slik at ansvaret for studieplanarbeidet – og dermed kontrollen over reproduksjon og videreutvikling av disipliner – forblir et klart faglig anliggende forankret i grunnmiljøene?
Svaret er: Studieopplegg og kurstilbud bør absolutt utarbeides av fagmiljøene, basert på deres innsikt i den langsiktige utviklingen av forskningen innenfor sine fag og disipliner. Dette kan dreie seg om disiplinorienterte kurs innenfor ett enkelt fagmiljø eller flerfaglige og tematiske kurs, basert på samarbeid mellom ulike fagmiljøer. Hvordan studieprogrammer bør organiseres, og hvordan undervisningssamarbeid mellom fagmiljøer bør koordineres, kan variere mellom ulike fakulteter, for eksempel mellom profesjonsfakulteter og andre fakulteter. Uansett må hovedprinsippet være at det er fagmiljøene som vurderer hvilke kurs som skal utvikles, og hvordan studieprogrammene skal utformes.
Jeg deler sosialantropologenes bekymring for at fagmiljøene mister kontrollen over utdanningsvirksomheten ved universitetet. I mitt foredrag i Vitenskapsakademiet omtalte jeg dette problemet slik: ”Et tredje problem med de nye utdanningsreformene er at de kan svekke mulighetene til å opprettholde universitetets forskningsbaserte utdanning. Tradisjonelt er utdanningstilbudene i stor grad blitt utformet på grunnlag av fagmiljøenes innsikt i den langsiktige utviklingen av forskningen innenfor de ulike fag og disipliner. Den økende vekten på små kurs om ulike avgrensede emner fører til at kurstilbudet mer og mer baseres på vurderinger av hvilke emner som til enhver tid er mest populære blant studentene og i samfunnet, og hvilke kurstilbud som antas å ha størst umiddelbar verdi på markedet. Dette forsterkes av den nye finansieringsmodellen for universitetene, der studentenes eksamener og oppnådde vekttall har stor betydning for universitetets samlede økonomi. I den nye markedsorienterte terminologien heter det at fagmiljøene skal være leverandører av de kursoppleggene som til enhver tid bestilles av fakultetene. Dette øker avstanden mellom forskningen og utdanningen og svekker utdanningens forankring i forskningen.”
6. Deler du oppfatningen om at ”store enheter” skal være den allmenngyldige løsningen for UiB, eller er du som kommende rektor villig til også å opprettholde mindre, livskraftige institutter som egne enheter?
Svaret er: Det er ikke grunnlag for allmenngyldige regler om at institutter må være store, eller om hvor store instituttene må være. Endringer i instituttstrukturen, enten det gjelder sammenslåing eller oppdeling av institutter, bør baseres på konkrete vurderinger av hva som er mest hensiktsmessig i forhold til ulike kriterier. Vurderingene må ikke bare bygge på økonomiske og administrative hensyn, men bør i særlig grad ta utgangspunkt i faglige hensyn. Beslutninger om endringer må bygge på grundige drøftinger i de berørte fagmiljøene. Det avgjørende er ikke hvor store instituttene er, men hvordan de fungerer.
7. Er dere enige i at instituttstyrer kan velges der et institutt ”etter grundig drøfting” har kommet til at de ønsker denne løsningen? Og er dere villige til å forsvare hevdvunne demokratiske ordninger gjennom å videreføre institutt- og fakultetsstyrer som reelle demokratiske beslutningsorgan og slik at alle disipliner blir representert i fakultetsstyret?
Svaret er: Jeg mener at instituttene selv bør avgjøre om de skal ha valgt eller ansatt styrer. Dette står i UiBs Handlingsplan for faglig profilering og kvalitetsutvikling, som ble utformet under min ledelse da jeg var prorektor. Sist høst vedtok imidlertid universitetsstyret at alle instituttene skal ha ansatt styrer, senest innen 2007. Instituttene har nå i stor grad innrettet seg etter universitetsstyrets vedtak. Det nye rektoratet og det nye universitetsstyret bør imidlertid foreta en samlet vurdering av UiBs styringsordninger, i lys av de rammer og muligheter som den nye loven gir, og basert på fagmiljøenes erfaringer med ulike modeller på instituttnivå. Gjeninnføring av muligheten for valgt instituttstyrer må tas opp i en slik sammenheng. For øvrig mener jeg at de instituttene som ansetter styrer bør legge vekt på rekrutterings- og innstillingsprosesser som sikrer at styreren har god legitimitet og forankring i fagmiljøet.
Når det gjelder andre del av spørsmål nr. 7, viser jeg til vår programerklæring: ”Selv om den faglige ledelsen bør styrkes på alle nivåer, er det viktig å forankre ledelsen i kollegiale organer, der både studentene og alle grupper av ansatte er representert.” Disse organene skal med andre ord ha en demokratisk sammensetning. At de også skal fatte beslutninger, må være en selvfølge. Etter min oppfatning bør de kollegiale organene legge særlig vekt på å behandle strategiske og overordnede spørsmål. Hvorvidt alle disiplinene ved et fakultet skal være representert i fakultetsstyret, bør avgjøres av fakultetet selv. Dette innebærer at universitetet ikke bør ha generelle regler som utelukker en slik sammensetning av fakultetsstyret.